Tråd: Hormoner - Svanesjøen vs. Skjebnesymfonien...

Enkelte trivs med Svanesjøen andre unødvendig bra med Skjebnesymfonien. I kroppen spiller til enhver tid et stort orkester av ulike hormoner i en komplisert symfoni.

Fantasifattig grettenhet, tungsindighet, viljeløs, svett og tjukk, fjollete, vennlig, høflig, varmhjerta, manndom og heltemot, evig ungdom, improvisert sex på flytoalettet, innlevelse, begjær og temperament…

Kvinnen og mannen; de møtes, får barn, får samlivsproblemer. Mannen reduseres til en øldrikkende og pornodiggende fotballsupporter som knapt gidder å skru sammen en Ikea-kommode. En premenstruell kvinne og et uferdig Ikea-møbel er en lei kombinasjon og sjelden morsomt. Hormoner i stormvær…





Kroppens orkester kan bli overivrig og får deg i eller ut av trøbbel. Alt styres av hormoner.



Med vår livsstil kan vi påvirke hvordan dette orkesteret låter.

Hormoner er stoffer som utskilles til blodet kjertler inne i kroppen. Fordi de fraktes med blodet til hele kroppen kan hormoner påvirke organer langt fra det stedet de ble dannet. Eksempler på hormonproduserende organer er hypofysen, skjoldkjertelen, biskjoldkjertlene, binyrene, de langerhanske øyer i bukspyttkjertelen, testiklene hos mannen, eggstokkene hos kvinnen, morkaken hos gravide og briselen hos barn og ungdom. Hormonene er i de fleste tilfeller meget stabile substanser, og det er funnet fossile veksthormoner fra både dyr og planter som er flere millioner år gamle.

Veksthormoner i planter kan likne kjønnshormoner hos dyr og mennesker, og ved å feste seg til spesifikke reseptorer (mottakere) på cellene kan de ha hormonliknende virkninger. Plante- eller fytoøstrogener fra soya, humle og rødkløver gir således en mild østrogenvirkning som kan lindre plager i overgangsalderen for kvinner, men som ved overdosering også kan gi hormonforstyrrelser. Riktig brukt kan hormoner fra medisinplanter gi en gunstig stimulans på ulike organfunksjoner. Fordi hormoner er stabile forbindelser, er det viktig at brukte hormoner blir skilt ut av kroppen og ikke resirkuleres. Fiberrik kost og god lever- og gallefunksjon fremmer hormonutskillingen.


Kommandosentralen

Alle hormoner er regulert via en eller flere tilbakekoblingssløyfer som skal sørge for at balansen er optimal. Det meste reguleres fra hjernen i et område som kalles hypotalamus, som ikke bare kontinuerlig overvåker blodets innhold av de ulike hormonene, men som også overvåker kroppens temperatur, saltbalanse, etc.

Hvis "kommandosentralen" i hypotalamus ønsker å justere hormonbalansen, kan den sende direkte nervesignaler eller skille ut frigjøringshormoner til hypofysen - en liten kjertel midt inne i hjernen.



Herfra sendes små mengder reguleringshormoner til de hormonproduserende kjertlene, som deretter sender hormonene ut i blodet. Når de til slutt fraktes tilbake til hypotalamus, er ringen sluttet.

Alle celler har reseptorer eller mottakersteder for hormoner på overflaten eller inne i kjernen. Insulin påvirker for eksempel reseptorer på celleoverflaten slik at cellen slipper inn glukose. Stadig flere mennesker lider i dag av nedsatt glukosetoleranse på grunn av feil livsstil. De har med andre ord mer enn nok insulin i blodet, men reseptorene på cellene reagerer ikke lenger like godt på stimulering. Med alderen svekkes produksjonen av hormoner, og følsomheten i cellene for hormonpåvirkning blir mindre.


Hormonhermere

For at hormonene skal kunne produseres i kroppen, trenger vi tilførsel av viktige næringsstoffer. Best kjent er jod, som er nødvendig for å produsere stoffskiftehormonet tyroksin, og dessuten er produksjonen av kjønnshormoner avhengig av tilstrekkelige mengder kolesterol, vitamin C og sink. Mangel på et av disse mikronæringsstoffene kan gi hormonforstyrrelser. Miljøfaktorer i form av matvarer, sprøytemidler i landbruket og andre miljøgifter kan forstyrre hormonbalansen. Vi ser i dag en kraftig økning i hormonavhengige kreftformer som prostatakreft og brystkreft. I tillegg til fødes det stadig flere guttebarn med misdannelser i kjønnsorganene. En hypotese er at dette skyldes miljøfaktorer som forstyrrer hormonbalansen i form av for eksempel såkalte "hormonhermere", som likner nok på våre egne hormoner til å forstyrre den finstilte reguleringen.


Transporteres i blodet

Hormoner transporteres i blodet. Derfor må de være i vannløselige eller i modifisert vannløselig form. Det vil si at fettløselige hormoner må bindes til egne transportmolekyler. Mesteparten av steroidhormonene og tyroksin sirkulerer derfor i bundet form. Kun en liten andel eksisterer i fri form, og det er denne delen som er den biologisk aktive. Vi måler derfor for eksempel fritt tyroksin i blodet når vi undersøker stoffskiftet.

Visse vevsstoffer som histamin kalles biogene aminer og har også virkninger som minner om hormoner. Histamin forekommer i alle celler i kroppen der de er lagret i en inaktivform. Ved allergiske reaksjoner frigjøres store mengder histamin. I aktivert form stimulerer histamin magesaftproduksjonen, utvider blodårene og kan gi sterk kløe.


Vektkontroll

Hormoner som påvirker kroppens energiomsetning, er for tiden et prioritert forskningsfelt for legemiddelindustrien. Mange ønsker en enkel løsning i form av en pille for å gå ned i vekt, men vektregulering ser ut til å være et komplisert samspill mellom et orkester av hormoner. I dag lider mange mennesker av kronisk stress, som kombinert med høyt inntak av raffinerte karbohydrater kan resultere i insulinresistenssyndrom. Kroppen får pærefasong, og vi utvikler nedsatt glukosetoleranse, som igjen kan utvikle seg til diabetes type II.


”Siden i 1999 er det publisert flere hundre vitenskaplige artikler om det nye ’sulthormonet’, grelin, som ser ut til å påvirke vår spiseatferd.”


Nyere forskning tyder på at også fettvev kan fungere som et hormonproduserende organ. Fettcellene, eller adipocyttene som de også kalles, skiller ut flere typer hormoner som regulerer vekt og stoffskifte. Mest kjent er leptin, som bade hemmer appetitten og stimulerer stoffskiftet gjennom å øke fettsyreoksidasjonen. Et av de "heteste" hormonene på forskningsfronten er grelin, et hormon som først og fremst produseres i magesekken. Siden oppdagelsen i 1999 er det publisert flere hundre vitenskapelige artikler om dette nye "sulthormonet", som ser ut til å påvirke vår spiseatferd. Blant annet er det vist at dagslys og søvnmønster påvirker utskillelsen av bade leptin og grelin, noe som kan forklare hvorfor uregelmessig arbeidstid og dårlig søvn kan føre til vektøkning. Studier viser at for lite søvn kan føre til 25-30 present økning av grelin, omkring 20 present reduksjon i leptin og i tillegg at man spiser annerledes med mer karbohydrater.


Behandling med hormoner

Det er et anerkjent prinsipp innen medisinen å erstatte hormoner som kroppen selv ikke klarer a produsere på grunn av sykdom, med syntetiske tilskudd. Mest kjent er å gi insulin til personer med diabetes type I, tyroksin til personer med svikt i skjoldkjertelen og kortison til personer med binyrebarksvikt. Det har også vært vanlig å tilby kvinner hormoner etter overgangsalderen hvis de har symptomer på hormonmangel i form av hetetokter, depresjon, tørre slimhinner eller beinskjørhet.

Enkelte forskere mener at vi er på topp hormonelt ved 25-arsalderen, og at vi skal tilføre kroppen de hormoner vi ikke selv kan produsere etter hvert som vi blir eldre. Det er bakgrunnen for såkalt HET (hormonerstatningsterapi), som oftest brukes som østrogentilskudd til kvinner, men som også kan utvides til å omfatte melatonin, veksthormon, testosteron, osv.

Andre mener at vi kan tilføre kroppen forstadier til flere hormoner, som for eksempel DHEA, som lages i binyrebarken. Hormonet har i utgangspunktet liten virkning, men omdannes i målorganene til østrogen, androstenedion og testosteron. En plantekilde til DHEA er barbasco, og det er målt en viss økning i blodets DHEA-verdier etter tilførsel. Steroidhormoner passerer lett gjennom huden og kan derfor inntas via plaster eller krem, hvilket sikrer jevnere opptak enn fra piller. Enkelte hormoner, som for eksempel insulin, nedbrytes i tarmsystemet til inaktiv form og må derfor inntas i form av injeksjoner. Legemiddelindustrien har også forsket på depotpreparater som blandes med et stoff med liten av grad av nedbrytning og derfor kan frigjøre litt hormoner hver dag over uker eller måneder. Et eksempel er den såkalte "p-sprøyta" Depot-Provera.


Kroppens indre kjemi

Vår livsstil påvirker i stor grad kroppens hormonproduksjon. Lite mosjon kombinert med stress og dårlig kosthold gir en rekke hormonelle forandringer, der særlig insulinstoffskiftet er forstyrret. Rikelig sollys, nok hvile og søvn, riktig kosthold med nok protein, mikronæringsstoffer og fettsyrer og ikke minst regelmessig trening vil gi optimale hormonelle forhold i kroppens indre. Vi får økt insulinfølsomhet, mindre kortisonproduksjon, økt produksjon av testosteron og veksthormon. Her som ellers gjelder det å finne en balanse. Overtrening uten godt kosthold og hvile virker nedbrytende fordi det øker produksjonen av stresshormoner og reduserer produksjonen av de vevsoppbyggende hormonene.

Meget bra innlegg!klapp

Takk Tjeh!




Når hormonene kommer i ubalanse…

Hormonene styrer våre liv, og balansen mellom forskjellige hormoner bestemmer i stor grad vår mentale og fysiske helse. Når et viktig hormon som insulin kommer i ubalanse, kan det gi en lang rekke ubehagelige symptomer…

Ingen pattedyr kan leve uten hormoner. De regulerer stoffskiftet, bygger muskler og vev, regulerer væskebalansen og holder oss i mental likevekt. Mange forbinder hormoner først og fremst med kvinner, hvilket ikke er så rart tatt i betraktning at p-piller brukes av så mange unger jenter og voksne kvinner fra 14-årsalderen og helt til overgangsalderen. Da overtar hormonerstatningsterapi med syntetiske østrogener, og mange kvinner har hormontilskudd livet ut.

I forrige århundre revolusjonerte bruken av hormoner medisinen da man oppdaget at kortison motvirker betennelser, at tyroksin kan kompensere for en underaktiv skjoldkjertel, at testosteron er nyttig ved impotens og at barn med forsinket vekst kan ha nytte av veksthormon.

Dopingdebatten har satt hormoner for menn på dagsordenen, og dette har trolig hemmet en medisinsk forsvarlig bruk av testosteron og veksthormon for menn og kvinner. Blant folk flest er det lite kjent at de viktigste faktorene som regulerer vår hormonelle balanse, er den maten vi spiser hver dag – hvordan vi trener og sover – samt solas livgivende stråler.


Riktig mat gir balanse

Maten vi spiser, er den viktigste faktoren som regulerer hormonbalansen. Dette gjelder både for steroidhormoner, peptidhormoner og eikosanoider som dannes ved omdanning av lange, flerumettede fettsyrer.

Det finnes mer enn 100 forskjellige steroidhormoner, inkludert testosteron, østrogen, DHEA, progesteron og kortisol. Kroppen lager omkring to gram kolesterol hvert døgn, og syntesen foregår i nesten alle kroppens celler. Mesteparten av omdanningen til hormoner foregår imidlertid i leveren, binyrene og kjønnskjertlene (testiklene, eggstokkene). Kolesterolsyntesen er nøye regulert, slik at hvis vi får i oss lite kolesterol fra maten, må leveren og andre organer lage mer. Hos noen er evnen til å lage kolesterol lavere enn optimalt, og da er det nyttig å innta kolesterol via mat, enten fra egg eller andre animalske produkter. Normalt vil kroppen lage mindre kolesterol desto mer kolesterol som inntas via mat.

Produksjonen av peptidhormoner er avhengig av proteiner i kostholdet. Hvis vi over tid får i oss for lite protein, kan det bli mangel på aminosyrer som inngår i mange hormoner. Det gjelder f.eks. insulin, som består av hele 51 aminosyrer, og skjoldkjertelhormonet tyroksin som bare består av en (tyrosin).

Den enkleste gruppa hormoner kalles eikosanoider, som det finnes mange hundre av. Disse lages og utøver sine virkninger lokalt, og den biologiske halveringstiden er ofte bare brøkdelen av et sekund. Likevel har de kraftige virkninger som f.eks. å utvide og trekke sammen årene, fremme og dempe betennelser og å regulere blodtrykket. Balansen mellom eikosanoidene bestemmes av inntaket av flerumettede fettsyrer. Hvis vi f.eks. spiser for mye omega-6-fettsyrer som linolsyre, vil årene trekke seg sammen, mens et høyt inntak av omega-3-fettsyrer i form av DHA/EPA eller alfalinolensyre gjør at blodårene utvider seg. Dermed reduseres blodtrykket, og det kommer mer blod ut til musklene og andre vev.


Insulin

Hver gang vi spiser mat med lett absorberbare karbohydrater, far vi en stigning i blodsukkeret (glukose) som stimulerer bukspyttkjertelen til å skille ut insulin. Insulin har en rekke virkninger i kroppen. Dette hormonet "åpner" leveren, musklene og fettcellene slik at de kan motta overskuddet av glukose i blodet. For mye blodglukose er skadelig fordi sukker kleber seg til proteiner i åreveggene og andre steder i kroppen. Dermed dannes tungt løselige forbindelser som kalles AGE. I blodet utløser AGE frie radikaler som skader de cellene som kler innsiden av blodårene. Sukkermolekylene danner kryssforbindelser mellom bindevev eller kollagenfibere i huden slik at de blir stivere, dvs. at huden eldes raskere.



Når bukspyttkjertelen skiller ut insulin faller blodsukkeret raskt, og dersom det skilles ut for mye insulin, vil man oppleve såkalt reaktiv hypoglykemi. Bukspyttkjertelen kompenserer for det fallende blodsukkeret ved å skille ut glukagon, et hormon som mobiliserer glukose fra leverens glykogenlager. Hvis insulinnivået er for høyt, hemmes denne mekanismen så sterkt at blodsukkeret forblir kronisk lavt. Insulin hemmer dessuten nedbrytningen av fett fra fettcellene, slik at man i stedet for å tære på kroppens fettlagre, føler trang til å spise.

Hvis man stadig spiser mat som øker blodsukkeret, blir cellene gradvis mindre følsomme for sukker, og det oppstår såkalt insulinresistens. Ved denne tilstanden er både insulinnivået og blodsukkeret kronisk for høyt, og etter hvert oppstår diabetes type 2 eller aldersdiabetes. Fortsetter man å spise på samme mate, blir bukspyttkjertelen etter hvert så overarbeidet at den mister evnen til å lage nok insulin. Det betyr at noen utvikler en insulinavhengig diabetes.






Syndrom X

Et kronisk forhøyet insulinnivå har mange negative virkninger ved at insulin hemmer en rekke enzymer, inkludert flere som er nødvendige for å danne "gunstige" eikosanoider som demper blodtrykket og betennelser samt utvider blodårene. Dr.med. Wolfgang Lutz og biokjemikeren Christer Allen forklarer i boka Bedre uten brød at kroppen søker å opprettholde en balanse mellom anabolske (oppbyggende) og katabolske (nedbrytende) hormoner. Dersom man har et kronisk forhøyet insulinnivå, oppstår en anabol overvekt som gjør at kroppen vil søke å gjenopprette balansen på to måter: For det første vil den danne mindre av andre anabole hormoner som testosteron og veksthormon, og for det andre vil den lage mer katabolske hormoner som tyroksin og kortisol. Hvor mye som vil produseres av hvert hormon, er i stor grad genetisk styrt, slik at ikke alle opplever det samme. Mange menn opplever f.eks. en reduksjon i produksjonen av testosteron og veksthormon, mens kvinner heller øker østrogenproduksjonen. De fleste som spiser mye høyglykemisk mat, stør i fare for å danne mer kortisol enn kroppen trenger. Dette fører til at det sendes ut mer sukker i blodbanen fordi kortisol stimulerer enzymer som bryter ned proteiner (muskler) og glykogen til sukker. Et kronisk forhøyet niva av kortisol kan dermed både føre til fedme og tap av muskulatur. Alternativt eller i tillegg til økningen i kortisol kan kroppen kompensere for overvekten av anabole hormoner ved at skjoldkjertelen øker produksjonen av tyroksin. Dermed øker stoffskiftet og hjertefrekvensen. Samtidig vil det høye insulinnivået hemme dannelsen av gunstige eikosanoider, og man utvikler det den amerikanske forskeren Gerald Reaven kalte for syndrom X eller metabolsk syndrom, og som nå kalles insulinresistenssyndrom. Dette er et knippe av symptomer som ofte opptrer samtidig og som inkluderer fedme, diabetes 2, høyt blodtrykk, impotens, forhøyede mengder fett i blodet, dårligere immunforsvar og økt risiko for hjerteinfarkt og arteriosklerose.





_ _ _

Mengden av sirkulerende veksthormon i blodet har stor betydning for alle kroppens celler fordi de stimulerer reparasjonsprosessene og fornyelsen av en rekke proteiner og andre molekyler i hele kroppen. Dersom hypofysen skiller ut for lite veksthormon, blir huden gradvis tynnere og mer rynket, hårfestet trekker seg tilbake, og vi legger lettere på oss fett. Hormonet skilles ut fra hypofysen i kortvarige perioder, hvorav den største mengden kommer etter at vi er sovnet. Derfor er en god, dyp søvn viktig for å holde seg frisk og ungdommelig. Dernest har det vist seg at utskillelsen av veksthormoner kan stimuleres ved riktig utført trening. Målinger viser helt klart at det hjelper lite å ta en lett joggetur, mens intensiv trening i form av vektløfting eller intervalltrening kan mangedoble utskillelsen av veksthormoner.

Dersom man ønsker å få en betydelig økning i utskillelsen av veksthormon etter trening, enten man måler den i gjentatte pulser eller som gjennomsnitt i løpet av døgnet, kommer man ikke utenom at intensiteten må være høy. Effekten blir større jo hardere man tar i. Løping eller sykling i rolig tempo har nesten ingen virkning, mens vekttrening med høy intensitet kan firedoble utskillelsen av veksthormon. Hvis man trener for lenge, vil man imidlertid motvirke de gunstige virkningene av utskilte veksthormoner fordi kroppen vil bli utsatt for stress, noe som fører til utløsning av kortisol. Dermed har vinninga gått opp i spinninga.





Søvn og hormonbalansen

Kjertlene skiller ut hormoner i kortere eller lengre perioder gjennom hele døgnet, men om natten er det viktigste søvnhormonet melatonin. Søvnkvaliteten påvirkes også positivt av tyroksin, kortisol, progesteron og testosteron. Veksthormon skilles ut fra hypofysen ved stimulering av et utskillerhormon fra hypotalamus, som både aktiveres av trening og mens vi sover. Uten nok veksthormon sover man lenger, men ikke så dypt. Det samme gjelder tyroksin, kortisol og testosteron, dvs. at alle disse hormonene spiller sammen i å gi oss en dyp, god søvn.

Melatonin dannes i hjernen fra serotonin, som igjen lages av aminosyra tryptofan. Dette hormonet virker som en sterk antioksidant og stimulerer utskillelsen av veksthormon. Med alderen dannes mindre melatonin, noe som reduserer søvnkvaliteten. Derfor søker mange å øke opptaket av tryptofan i hjernen før man legger seg om kvelden, slik at den kan lage mer melatonin. Man kan øke opptaket av tryptofan over blod/hjernebarrieren ved å spise litt sukker eller karbohydrater cirka en halv time før man legger seg.

I hjernen omdannes tryptofan til signalstoffet serotonin, som virker beroligende. Om natten blir serotonin videre omdannet til melatonin, som gjør at vi sover inntil vi vekkes av dagslys. Lyset stimulerer et hormon som bryter ned melatonin, slik at vi føler oss våkne. De som tar tilskudd av melatonin mot tidsforskyvninger på reise eller for å sove bedre, bør være oppmerksom på at overdosering vil gjøre en søvndrukken også om morgenen.


Sol, vitamin D og testosteron

Mange er ikke klar over at vitamin D er mer enn et vitamin - det er også et viktig hormon som dannes med kolesterol som byggestein. Vitamin D har en rekke oppgaver ved siden av å regulere kalsiumstoffskiftet og bygge sterke bein, det kreves også for et effektivt immunforsvar og motvirker alt fra forkjølelser til kreft. Studier har vist at UV-stråler fra sola ikke bare gjør det mulig å danne vitamin D3 i huden, det øker også omdanningen av kolesterol til testosteron. Et rikelig inntak av kolesterolrike matvarer som egg og kjøtt sparer kroppens celler for å danne kolesterol fra sukker og fett og fungerer derfor som en god livsforsikring for dem som har en lavere egenproduksjon av kolesterol enn optimalt.


Stopp aldringen!

Uansett hvor optimalt man spiser og lever, er aldring ikke til å unngå. Selv om noen eldre skiller ut nok melatonin til å sove hele natten gjennom og mange gamle menn kan bli fedre, fungerer entropiloven nådeløst. Nesten alle blir til slutt rynketryner fordi de får slappere og mindre elastisk hud. Gamle mennesker blir krokete i ryggen, og de fleste av oss krymper nesten en centimeter i høyden hvert tiår etter fylte 50 år. Interessen for antialdringsmedisin er særlig stor i USA etter at en gruppe leger og forskere tidlig på 1990-tallet dannet American Academy for Anti-Aging Medicine (A4M). Denne foreningen har nå cirka 14.500 medlemmer i 73 land og avholder hvert år konferanser med flere tusen deltakere som utveksler erfaringer om hvordan man kan holde seg ung og vital så lenge som mulig. På konferansene diskuteres alt fra kirurgiske inngrep til hormonerstatning. Sistnevnte begynner å bli velprøvd og er noe helt annet enn bruk av høye doser anabole steroider som en del idrettsutøvere har brukt gjennom de siste 50 årene for å øke sine prestasjoner.

Den belgiske indremedisineren Thierry Hertoghe legger vekt på et best mulig kosthold, tilstrekkelig søvn og fysisk trening for å holde seg ung. Ved siden av dette forsinkes aldringsprosessen med tilskudd av hormoner. De fleste av kroppens over 100 hormoner regulerer seg selv og kan stimuleres av enkelte nøkkelhormoner som man kan tilføre, dersom man selv ikke lager nok av dem. Hertoghe legger opp et individuelt tilpasset program som opprettholder et optimalt nivå av kroppens viktigste hormoner, dvs. tilsvarende det man hadde da man var 25-30 år gammel.

Selv om det finnes individuelle variasjoner og noen unntak, danner vi stadig mindre av de fleste hormonene med økende alder.

dumping