Tråd: pH-mirakelet /Blod

Blod
Akkurat som kroppstemperaturen må holde seg på 37 grader Celsius, er det ideelle forholdet for blodet 7,365 pH - svært lett basisk. (En skolemedisiner vil akseptere opptil 7,4, men som vi senere skal se, er det problematisk.) Vi kan også måle pH-verdien i urinen og spyttet, men viktigst er blodet, og der må verdien befinne seg nøyaktig i dette området. For øvrig har ulike deler av kroppen ulike pH-behov. For eksempel skal blodet og vevene vært lett basiske, mens tykktarmen skal være lett sur og urinen lett sur eller nøytral. Spyttet er gjerne ustabilt.
Urinens pH-verdi kan gi det beste estimatet for hva som skjer i kroppsvevene, men den er ikke alltid nøyaktig. Blodets pH er mer pålitelig og dermed indikator på var indre tilstand.

Fysisk sykdom skyldes nesten alltid for mye syre, som belaster kroppens syre-basebalanse til et punkt der den tvinger kroppen til å skape symptomer på sykdom. (Sykdom kan også rett og slett skyldes giftvirkninger fra en ytre kilde, men det skjer mye sjeldnere.) Symptomene kan være et uttrykk for denne belastningen, men kan også være et utslag av kroppens anstrengelser for å balansere den. Avhengig av belastningsgrad og -omfang kan symptomene være klart synlige eller ikke. Det som skaper problemer, er ting vi påfører oss selv på grunn av valgene vi tar. Den gode nyheten er at så snart vi blir klar over det, kan vi foreta andre valg. Alle de regulerende mekanismene i kroppen (pusting eller åndedrett, blodomløp, fordøyelse og hormonproduksjon) arbeider for å skape likevekt i den fine indre syre-basebalansen. Kroppen tåler ikke syreubalanse over lengre tid. I de innledende stadiene av ubalanse trenger ikke symptomene være særlig intense, og de omfatter fenomener som sprukken hud, hodepine, allergier, forkjølelse og influensa samt bihuleproblemer. Etter hvert som ting kommer mer ut av lage, oppstår det mer alvorlige tilstander.

Svekkede organer og kroppssystemer begynner å svikte, og dette utløser feilfunksjoner i skjoldkjertelen, binyrene, leveren osv. Dersom pH-verdien i vevet heller for mye over mot syre, synker oksygen-konsentrasjonen, og funksjonen i cellene opphører. Det vil si at cellene dør - og vi med dem.
Derfor kan vi ikke tillate pH-verdien å synke.
For å forhindre det når kroppen blir utsatt for store inntak av syre, begynner blodet å trekke alkaliske mineraler ut av vevene som en motvekt. Det finnes en gruppe av mineraler som egner seg spesielt godt til å nøytralisere, eller avgifte, sterke syrer, og den omfatter natrium, kalium, kalsium og magnesium. Når disse mineralene reagerer med syrer, blir resultatet mye mindre ødeleggende stoffer, som blodet så sørger for å fjerne.

En frisk kropp har et reserveforråd av disse alkaliske mineralene, som den kan bruke i et knipetak.
Men skulle kostholdet eller fortrådene inneholde for små mengder, hentes de annetstedsfra og kan lekke ut fra bensubstansen (som når det gjelder kalsium) eller musklene (magnesium) - der det selvsagt er behov for dem. Dette kan lett føre til mangler - og alle de ulike symptomene det medfører.
Dette er bare toppen av isfjellet. Hvis syrebelastningen blir så stor at blodet ikke klarer å oppveie den, blir overflødig syre lagt igjen i vevene til lagring. Dermed må lymfesystemet (immunforsvaret) nøytralisere så mye det kan - og prøve å kvitte seg med alt overskytende. Dessverre innebærer det å «kvitte seg med» syre fra vevene å sende det rett ut i blodet igjen. Dermed oppstår det en ond sirkel der enda flere basiske mineraler trekkes tilbake fra sine vanlige funksjoner, noe som i tillegg belaster leveren og nyrene. Videre er det slik at om lymfesystemet er overbelastet eller lymfe-årene ikke virker som de skal (en tilstand som ofte skyldes for lite mosjon), lagrer det seg syre i vevene.

Denne ubalansen i blodets syre-basebalanse fører til irritasjon og betennelse og baner vei for sykdom. Akutte eller tilbakevendende sykdommer skyldes enten at kroppen prøver å mobilisere mineralreserver for å hindre at cellene slutter å virke, eller nøds-tiltak for å avgifte kroppen. Kroppen kan for eksempel kvitte seg med syrer gjennom huden og dermed fremkalle symptomer som eksem, kviser, byller, hodepine, muskelkramper, ømhet, hevelser, irritasjon, betennelse samt verking og smerter. Kroniske symptomer dukker opp når alle muligheter for å nøytralisere eller fjerne syrer er brukt opp.

Når syreavfall blir avleiret i kroppen og deretter kommer ut i blodstrømmen, vil blodomløpet prøve å kvitte seg med det i flytende form gjennom lungene eller nyrene. Skulle det bli for mye avfall å ta hånd om, blir det deponert i ulike organsystemer, for eksempel i hjertet, bukspyttkjertelen, leveren og tykktarmen, eller lagret i fettvev, som i brystene, på hoftene, lårene, magen - og i hjernen. Denne prosessen med nedbryting og lagring av syreavfall kan også kalles «aldringsprosessen».

Sitat: For å forhindre det når kroppen blir utsatt for store inntak av syre, begynner blodet å trekke alkaliske mineraler ut av vevene som en motvekt. Det finnes en gruppe av mineraler som egner seg spesielt godt til å nøytralisere, eller avgifte, sterke syrer, og den omfatter natrium, kalium, kalsium og magnesium.

Hvorfor nevnes ikke de viktigste buffersystemet, nemlig bikarbonatbufferen og fosfatbufferen? Det er bikarbonat(HCO3(2)-)nivåene som først reduseres når kroppens pH faller under et visst nivå, altså at blodet blir surt. Mineralubalanse blir mer sekundært.

Både pH i blod, bikarbonatnivået (samt "base excess", som vil si om man har syre- eller baseoverskudd i blodet), natrium, kalium, kalsium og magnesium kan enkelt måles via en arteriell og en venøs blodprøve. Det er i grunnen sjelden jeg er borti påfallende lave nivåer av disse parametrene hos friske personer.

Sitat: Akkurat som kroppstemperaturen må holde seg på 37 grader Celsius, er det ideelle forholdet for blodet 7,365 pH - svært lett basisk. (En skolemedisiner vil akseptere opptil 7,4, men som vi senere skal se, er det problematisk.)

Standard referanseverdi på pH i (arterielt) blod er 7,35 til 7,45. Hvordan man kom fram til at akkurat 7,365 (som forresten i klinikken regnes som lett surt, ikke lett basisk) var den ideelle pH-verdi, skulle jeg likt å se.

Sitat: Når syreavfall blir avleiret i kroppen og deretter kommer ut i blodstrømmen, vil blodomløpet prøve å kvitte seg med det i flytende form gjennom lungene eller nyrene. Skulle det bli for mye avfall å ta hånd om, blir det deponert i ulike organsystemer, for eksempel i hjertet, bukspyttkjertelen, leveren og tykktarmen, eller lagret i fettvev, som i brystene, på hoftene, lårene, magen - og i hjernen. Denne prosessen med nedbryting og lagring av syreavfall kan også kalles «aldringsprosessen».

Hva (hvilke kjemiske substanser) er det man tenker seg at dette syreavfallet består av, og har man kunnet påvise disse stoffene avleiret i de nevnte organer (referanser)?


Litt om blodgassanalyser/pH-målinger i blod:

Indikasjoner
Metabolske sykdommer og lungesykdommer som man vet kan gi syre-base- forstyrrelser, koma (særlig i forbindelse med diabetes og intoksikasjoner), overvåkning av pasienter under respirator- og O2-behandling, etter gjenoppliving. Syre-base status har vært brukt som screening ved lungeemboli, men både sensitivitet og spesifisitet er svært dårlige i denne sammenheng. Denne indikasjon bør sterkt begrenses.

Referanseintervaller
B-pCO2
4,4 - 6,3 kPa

B-pH
7,35 - 7,45

B-pO2
12,0 - 14,6 kPa


B-BASE EXCESS (BE)
(- 3) - (+ 3) mmol/L


Anionegapet er normalt 8 - 16 mmol/L.

Generelt
Syre-base status omfatter direkte måling av pH, oksygenets partialtrykk (pO2) og karbondioksydets partialtrykk (pCO2) i blodet. Ut fra disse parametre beregnes bikarbonat (eventuelt standard bikarbonat), base excess (BE) og eventuelt oksygenmetningen. Blodets hemoglobinkonsentrasjon blir også målt for eventuelle korreksjoner av BE og oksygeninnholdet.

Definisjoner

p H :
angir surhetsgraden i det ekstracellulære væskerom.

p C O2 :
representerer den respiratoriske del av syre-base status, og angir om pasienten hypo- eller hyperventilerer.

p O2 :
forteller om gassutvekslingen i lungene.

B E :
representerer den metabolske del av syre-base status, og angir overskudd (+) eller underskudd (-) av anionedelene i de samlede buffersystemer i blodet i forhold til normal tilstanden.

Patologiske verdier
Metabolsk acidose (f.eks. diabetisk koma, alvorlig nyresvikt, alvorlig diarè): nedsatt pH, negativ BE, relativt normal pCO2.

Metabolsk alkalose (f.eks. pylorusstenose, renalt kaliumtap) : øket pH, positiv BE, relativt normal pCO2.

Respiratorisk acidose (f.eks. svær astma, pleuraeksudat, encefalitt) : nedsatt pH, øket pCO2, normal BE. De anførte forandringer gjelder ukompliserte tilstander i det primære stadium. Når kompensasjonsmekanismene er kommet igang, og spesielt ved blandingstilstander, kan forandringene være vanskelige å tolke, og det henvises til lærebøkene.


Vurdering
Syre-base status må alltid tolkes i relasjon til klinikken og med kjennskap til de patofysiologiske prosesser som kan ha påvirket pasientens syre-base balanse (lungefunksjon, nyrefunksjon, metabolske prosesser, medikamenter etc.)
Bikarbonat representerer bare ett av blodets buffersystemer, og sier derfor egentlig mindre enn BE. Det er imidlertid nødvendig å kjenne bikarbonatkonsentrasjonen for å kunne beregne anionegapet (Na+ + K+) - (Cl- + HCO3-). Anionegapet blir forhøyet ved patologisk økning av organiske syrer i blodet (f.eks. laktat og ketoner).

Feilkilder
Disse er i regelen knyttet til prøvetagningen. Bruk av for høy heparinkonsentrasjon gir falsk sur prøve, for lav konsentrasjon (skylleheparin) gir koagel. pO2-målinger kan bare utføres i arterieblod. En vanlig feil er at man punkterer venen i stedet for arterien. Lufttilblanding i prøven gir høy pO2, lav pCO2 og høy pH. Nylig gjennomgått halotannarkose kan gi upresise O2-målinger, og intravenøs lipidbehandling kan gi upresise pH-målinger.

Metode
pO2, pCO2 og pH måles direkte ved hjelp av spesifikke elektroder, og hemoglobin måles spektrofotometrisk. De øvrige parametre beregnes automatisk i apparatet.
Analysen utføres automatisert i blodgassanalysator.


H