Tråd: Stoffskifte, metabolisme, forbrenning

Mange fastleger mistolker symptomer hos menn som har lavt stoffskifte.
Dette fordi de forklarer sykdomsbildet på en annen måte en kvinner.
Det sies det er store mørketall rundt denne sykdommen, i følge seksjonsoverlege og endokrinolog Pål T. Holm ved hormonlabratoriet på Haugeland Sykehus i Bergen.

Kvinner har en lavere terskel for å få diagnosen "deppe/utbrent" enn menn. Kvinner tør å oppsøke lege, gråte og betro seg til legen. Menn vegrer seg derimot ofte mot å komme med gråten i halsen til legen. Det er nemlig symptomer som depresjon og utmattelse som svært ofte er det første tegnene på lavt stoffskifte. "Lykkepiller" kan derfor bli en forenklet - og ikke minst riv ruskende gal behandling.

- En såkalt 40-års-krise hos menn kan skyldes en underliggende hypotyreose.

Forekomsten øker med alderen. En del menn føler det som et nederlag å bli stemplet som "deprimert". De sliter heller alene enn å oppsøke lege. Dermed kan man anta at "kvinnesykdommen" lavt stoffskifte er en underdiagnostisert lidelse blant menn, siden symptomene er svært like. Spesielt hvis en mann tidligere har brukt antidepressive medikamenter, er det lett å tro at det er en depresjon, siden symptomene likner. Ubehandlet kan sykdommen i ytterste konsekvens føre til apati, og dermed blir det enda vanskeligere å stille riktig diagnose. En stoffskifteprøve bør være vanlig å ta av alle som har symptomer på depresjon og utmattelse, sier Pål T. Holm.

- Sett ut fra forbruket av antidepressiva tror jeg at noen leger kan være for kjappe til å foreskrive "lykkepiller" uten å ha undersøkt muligheten for at pasienten kan ha lavt stoffskifte. Uendelig mange fysiske syptomer er knyttet til denne sykdommen, og det skal det tas hensyn til i en utredning.

- Tar man en stoffskifteprøve og denne viser verdier som ligger innenfor det såkalte "referanseområdet", er det ikke ensbetydende med at pasienten ikke har en hypofunksjon i skjoldbruskkjertelen. Man kan ligge i nedre del av referanseområdet og ha klare symptomer på lavt stoffskifte. Det er mye man ikke kan se i et reagensrør, innrømmer seksjonsoverlegen.

- Det er like viktig å høre på det pasienten legger fram av symptomer, som å ta en stoffskifteprøve. Disse kan være både diffuse og sammensatte, og lidelsen utvikler seg ofte over lengre tid. Dette kan gi legen et feilaktig inntrykk av at pasienten har vært deprimert lenge. Hvis blodprøven viser en lett forhøyet TSH (thyroideastimulerende hormon) og symtomene på lavt stoffskifte er tilstede, kan legen i en tidsbegrenset periode la pasienten få tyroksin før han/hun foreskriver antidepressiva.

Mange har fortalt om leger som nekter å ta både stoffskifteprøver og ikke minst prøve tyroksin, fordi det heter at pasienten da risikerer å ødelegge skjoldbruskkjertelen. Det er feil, hevder seksjonsoverlegen.

- Man kan ikke stoppe kjertelens egenproduksjon, men man skal selvsagt være forsiktig. For å bedømme effekten av tyroksin må dosen være såpass høy at TSH ligger i nedre del av refereanseområdet. Behandlingen bør vare i en periode på seks måneder med gradvis opptrapping. Etter fire uker skal man ta en blodprøve og eventuelt justere dosen. Dette kan variere fra person til person. En kraftig person trenger mer tyroksin en en spedbygd. Forsøksvis kan man også slutte å ta tablettene etter tre måneder for å se om man da blir dårligere.

Lykkehormon?
De fleste med lavt stoffskifte som starter tyroksinbehandling på laveste dosering, opplever både fysisk og psykisk bedring i løpet av den første måneden. Følelse av psykisk utmattelse og avmakt avtar ofte etter få uker, pasienter melder om økt energi og utholdenhet. Spørsmålet om tyroksin kan likne et "lykkehormon", ligger på tungen. Kan man komme over en depresjon ved å ta et stoffskiftehormon fremfor antidepressiva?

- En slik behandling kan forsvares dersom man ikke overdriver. Jeg kan ikke se noen betenkeligheter med å prøve tyroksin så framt det ikke ligger klare indikasjoner på at pasienten lider av en alvorlig depresjon.

- Som spesialist i endokrinologi får jeg ofte pasienter som allmennlegene har gitt opp, og som trenger en grundig utredning. Flere av disse har slitt med angst eller depresjon i tillegg til en rekke fysiske plager. Når man starter behandling med medikamenter for lavt eller høyt stoffskifte, ser jeg at symptomene bedres. Det gir en pekepinn på at problemer med skjoldbruskkjertelen har mer utbredt forbindelse med problemer som angst og depresjon enn man skulle tro.

Mange har fortalt om leger som nekter å ta både stoffskifteprøver og ikke minst prøve tyroksin, fordi det heter at pasienten da risikerer å ødelegge skjoldbruskkjertelen.

Når ble det skadelig for skjoldbruskkjertelen å ta en stoffskifteprøve mon tro?

Enig i det som skrives her, men mitt inntrykk er at fastlegene stort sett er flinke til å rekvirere stoffskifteprøver (TSH, fritt T4 og evt. fritt T3) ved uklare sykdomstilstander. Hypotyreose er jo en kjent "imitatortilstand" til både depresjon og demens m.m., og iallfall der depresjonsbehandling ikke fører frem så hører det med å ta stoffskifteprøver.

H

En liten historie:


Erlend, er en reflektert mann på 27 år. Men han er også sliten.
Han har gått kanossagang blant leger som hverken tok ham eller syptomene på alvor.

- Det tok mange år før noen i det hele tatt tok seg bryet med å ta en stoffskifteprøve, men selv da skjønte de ikke at jeg var syk. Argumentene om at jeg følte meg syk, ble avfeid. Legene fant ikke beviset i reagensrøret. Dermed ble jeg puttet i båsen "psykisk syk". Heller ikke at jeg var unormalt trøtt, hørte de på. Blodprosenten var jo topp, sier han lakonisk.

Vi sitter på en benk ved Lunggårdsvannet. Det er grått og trist vær. Like trist som historien Erlend forteller. Den starte i 1996 da han var russ. Verden og mulighetene lå for hans føtter, men han følte at hvert skritt var tungt. En snikende tretthet overmannet ham.

- Alle fysiske aktiviteter som før gikk som en lek, ble en kamp. En kort sykkeltur sendte meg helt utslått til sengs. Folk rundt meg sa at jeg var deppa. Visst var jeg det, jeg hadde jo mistet halve hårpryden i løpet av noen få måneder. Håret datt av i store dotter og var like livløst som meg. Jeg var 18 år, men jeg følte meg som en 60-åring. Jeg levde ikke - jeg eksisterte knapt nok.

Ved juletider i 1996 dro Erlend for å jobbe på en kibbutz i Israel. En opplevelse for de fleste, et ork for Erlend.

- Jeg var hos legen før jeg reiste. Jeg sa jeg følte meg unormalt sliten, kaldsvettet og var klam. Når andre frøs, var jeg varm - og omvendt. Det indre termostaten var helt på avveier, men det var bare å dra, sa legen.

I kibbutzen gjorde Erlend jobben sin på et vis, men trettheten red han som en mare. Han holdt ut i seks måneder.

- Da jeg kom hjem, var jeg sikker på at jeg hadde fått hepatitt, men et nytt legebesøk viste at alt var i orden, ingen hepatitt eller andre sykdommer. Ingen tenkt på lavt stoffskifte selv om jeg hadde flere klassiske symptomer. Jeg visste ikke om dette og bøyde meg for legens "dom". I dag kan jeg masse om sykdommen og kunne sikkert tatt doktorgrad i emnet!

Erlend jobbet og slepte seg gjennom dager, uker og måneder på jobb. Han tok diverse sertifikater, jobbet som sjåfør og ble kastet inn i skiftarbeid.

- Med den snåle døgnrytmen jeg hadde fra før, ble det ikke bedre å jobbe skift. Enten jobbet jeg, eller så sov jeg. På nytt oppsøkte jeg lege og fikk beskjed om at jeg var deprimert og måtte bruke lykkepiller. Det skulle løse alt, forteller han og ristet på hodet.

- Jeg var sikkert litt deprimert, men hvem ville ikke vært det etter to år om de hadde levd i men kropp?

Erlend gjorde som legen sa, selv om han visste at "lykkepiller" ikke ville løse problemet. Det gikk fem år før de begynte å lete i andre skuffer.

- Jeg fikk et mentalt løft, men fysisk hadde jeg det like ille. Trøtt, slapp, hetetokter, dårlig hud, tåkesyn, problemer med å føle tørst og sult, mage/tarmproblemer, massiv vektøkning, vannansamlinger, "pølsefingrer", uklar i hodet og taleproblemer, for å nevne noe.

- Det var som å snakke til en vegg da jeg ramset opp alle de fysiske plagene mine. Alt ble tolket som "psykiske problemer", sier Erlend, som avsluttet behandlingen med lykkepillene etter seks måneder.

Med det lille Erlend hadde igjen av krefter, startet han på utdannelsen. Først på Maritim høyskole, deretter to år på universitetet i Bergen.

- Orket jeg fire dager på skolebenken i uken, var det et pluss i margen. Resten av uka lå jeg rett ut og prøvde å samle krefter. Til slutt var det bare å kaste inn håndkleet. Utdannelsen ble lagt på is inntill videre, forteller han.

- Sosialt liv var noe jeg leste om. I to måneder var jeg en eneste stor angstklump. Jeg hyperventilerte og ønsket bare å dø. Selvmordstanker kom og gikk. Først i fjor begynte tingene å falle på plass. Det var da jeg begynte å søke etter informasjon på Internett, og kom inn på en side om lavt stoffskifte (hypotyreose). Alle bitene falt på plass. Det var som å lese om meg selv. I løpet av noen dager stilte jeg diagnosen. Med stor iver gjorde jeg notater og bestilt time hos en ny lege. Nå måtte det vel skje noe!

I motsettning til ved andre legebesøk ble det denne gangen tatt blodprøve. Denne viste at han lå i nedre referanseområdet. Han var bare en liten "strek" fra å få diagnosen lavt stoffskifte. Da orket ikke Erlend mer.

- Jeg gikk gråtende ut fra legen. Selvmordsplaner begynte å få alvorlig tak. Jeg såg ingen mening med å leve så syk som jeg følte meg, og ikke minst det faktum at ingen trodde på meg, inrømmer han.

ENDELIG TATT PÅ ALVOR
11. april i år begynte ting endelig å snu seg. Erlend oppsøkte en ny psykiater - som først feiltolket symptomene hans og skrev ut resept på "lykkepiller". Denne kastet han rett i søpla.

- Jeg bestemte meg for å prøve å snakke fornuft med psykiateren en gang til hvordan jeg hadde det, og mine egne tanker om hva jeg selv mente jeg feilte. Til slutt gikk psykiateren med på å foreskrive tyroksin, et hormon som regulerer stoffskiftet.

- Jeg vet ærlig talt ikke om jeg hadde levd i dag hvis psykiateren ikke hadde tatt meg på alvor. Jeg levde i et ingenmannsland og kjente verken glede eller sorg.

Erlend begynte med laveste dose tyroksin. Etter to uker ble dosen justert. Sakte, men sikker bedret symptomene seg. I starten begynte han å gå turer, etter noen uker kunne han jogge lett. Da dosen igjen ble oppjustert, kom kreftene han trengte for å løpe, og trettheten var langt fra så plagsom.

- Den indre "termostaten" ble ganske raskt stabilisert. Hetetoktene og "frosten" er så godt som borte. Hevelsene i beina og pølsefingrene forsvant også. Konsentrasjonen er definitivt oppadgående. Nå husker jeg hva jeg har lest, jeg kan se en film og forstå innholdet. Jeg har også begynt å gå på fotballkamper og kino, sier han fornøyd, men det er et skår i gleden.

- I årene hvor jeg var helt "borte", mistet jeg kontakten med omverdenen. Jeg hadde sosiale antenner som en struts. Fra å være en utadvendt gutt ble jeg en innsluttet amøbe. I de årene jeg var syk, gikk jeg glipp av et sosialt liv og mistet også vennekretsen. Det er et veldig sårt punkt hos meg, sier han.

FARLIG UVITENHET
Erlend føler seg misforstått og overkjørt av helsevesenet. - Det er noe galt når man nesten må grine seg til at legen skal ta en blodprøve. Like ille er det at leger ofte trekke konklusjoner uten å høre på pasientene. Kartet stemmer ikke alltid med terrenget. Slike er det med blodprøver og de såkalte referanseområdene også. Man kan ha alle symptomer på lavt stoffskifte uten at det nødvendigvis vises på en blodprøve. Depresjon og angst er også en del av sykdomsbildet. Det er mange som blir feilbehandlet med "lykkepiller". Hadde jeg ikke fått tyroksin, hadde jeg ikke levd i dag. Ikke det at jeg var "dødsjuk", men fordi jeg ikke hadde orket å leve mer...