Tråd: Har du prøvd å finne deg sjæl?

Satt her nå nettopp og tenkte. Tittet litt rundt meg, så litt på ting jeg har, klær jeg eier, stedet jeg bor.
Så tenkte jeg litt på min livsstiuasjon, hva gjør jeg hver dag, hvilke valg tar jeg, hva er jeg redd for, hva gjør meg sint?
Hvilke tanker gir meg negative følelser og hvilke tanker gir meg positive følelser?

Hva savner jeg fra fortiden, hva drømmer jeg om i fremtiden?
Hva har jeg vært med på før som har gitt meg mest glede? Hva har gjort meg mest ulykkelig?

Hva er det som er viktig for meg? Hvem er viktig for meg?


Så tenkte jeg på den tråden HIT laget før i dag med deathclock.com.
Jeg skal faktisk dø en dag. Jeg kommer ikke til å leve evig.

Er ikke det en rar tanke? Det er veldig mange som ikke liker å tenke på sin egen død, men jeg tror at mennesker som har forstått, innerst inne, at de også skal dø en dag, får mer ut av livet sitt.
Hvorfor er det sånn?

Må man alltid innom smerte for å oppleve glede?

Jeg lever bare en gang. Hva bruker jeg opp dagene på?
Hvis jeg hadde en dag igjen å leve, hva ville jeg brukt den dagen på?

Er jeg den personen jeg tror jeg er?

Jeg tror at jeg skal prøve å finne meg sjæl. Måten jeg skal gjøre det på er at jeg skal prøve å gjøre absolutt alt annerledes enn jeg pleier. Hva kommer til å endre seg og hvorfor? Hva sitter jeg igjen med? Hva lærer jeg?
Det vil tiden vise.


Og ja, forresten, har du noen gang prøvd å finne deg sjæl?
I så fall, hvor måtte du lete og hva fant du?

skummelt....

Men får deg til å tenke litt mer enn man burde kanskje?

Ja, ganske skummelt.
-Liker ikke tanken på å dø, er en livsnyter.

SCP

Jeg fikk en oppvekker den dagen jeg opplevde dødsfallet til en av de som betydde mest for meg. Har også opplevd å miste familie medlemmer som ikke "burde" dø. (yngre søsken). Slikt endrer litt på hvordan man ser på livet.

Hvis jeg kan dø i passende alder, og uten en lengre sykdomsperiode skal jeg være meget fornøyd. Om det er noe etter døden er jeg egentlig ikke veldig opptatt av. Den som lever & dør får se. Det totale intet kan heller ikke være så ille. Det er jo ikke som man føler noe. Prøver å leve livet mitt på en noenlunde anstendig måte, og satser på at det er bra nok for eventuelle høyere makter.

Tror jeg har brukt mange tusen timer på og tenke over dette.

Jeg har hatt tvangstanker om døden OSV. helt jævlig rett og slett.

Tror på det at om man har kule klær, biler og alle sånne ting ikke har dritt og si om man er lykkelig eller har det bra med seg selv, seff det er jo kult og ha, men er egentlig ikke det som teller.

Tror det er veldig lurt og prøve og finne seg selv, bare sitte seg ned og tenke hvordan kan jeg gjøre det beste ut av livet mitt?

Personlig så syntes jeg ingen følelse er bedre enn den følelsen mån får av og glede andre, pump på gymmet kan ikke sammenlignes

Trening og sånt er gøyt å holde på med for selvtiliittens skyld og for å holde seg i form, men og ta det så seriøst at det tar over livet ditt tror jeg ikke er sundt, alt som man overdriver er usunt mener jeg.

Livet bør bestå av litt forskjellig og ikke være for ensformig.

Hva tanker gir meg negative følelser?

det er vell å tenke på all ondskap og dritt som skjer rundt i verden, liker ikke og tenke på at folk er i stand til å torturere hverandre og være direkte stygg med hverandre, men tror folk har litt feil inntrykk av verden, tenk på alt det negative som man blir foret med gjennom TV, avis, radio og internett det er det de selger på eller får seere på. folk med mangel på empati er folk jeg sitter lavt på listen min også. Tenk på ALT det positivet som skjer rundt i verden som man ikke hører noe om, alle de små positive tingene som skjer hver dag teller mye mer enn det andre, trenger ikke være noe stort som skjer men bare små ting som varmer godt.



Tenk deg litt om, se på alle du kjenner og hvordan du selv har det, skjer det mer negative ting enn positive? er vell heller at man merker de nedturene mye bedre.

Alle mennesker trenger "flo og fjære"
man blir sterk og veldig smart av og ha motgang i livet, de som har det har mye lettere for å forstå andre som har det vondt.
Av en eller annen rar grunn har det blitt sånn at gutter ikke skal vise følelser og bare være stor og tøff i kjeften, WTF? hvorfor det?
Er veldig mange som har det vondt og tøft hver dag, men ikke tør å snakke om det, tror faktisk det ikke er noe i hele verden som er bedre enn å dele problemene sine med venner, kjærester eller familie, man letter plutselig 10kg.
Sinnsykt deilig følelse, men det er veldig vanskelig for mange å gjøre det, fordi
man kansje har det tøffe image og viss du snakker om følelser mister du respekt og du er liksom ikke den tøffeste i gjengen lengre FUCK THAT.
Viss vennene dine ikke støtter deg uansett og hjelper deg uansett hva problemer du har så er de ikke mye å samle på.

Mennsker som lever et langt liv som en dans på roser, har ikke fått så mye ut av livet sitt mener jeg. En del av livet er å ha det tøft og det er noe alle bør oppleve fordi det gjør deg så mye glupere enn hva bøker og andre kan lære deg.

Jeg blir fortn stresset, viss jeg har mye å tenke på, så med engang jeg føler det blir for mye sitter jeg meg ned på rommet å låser døren skrur på noe musikk som får meg til og tenke bedre så får jeg satt ting på plass og skriver ned ting så jeg slipper å stresse med og huske på det.
Kall meg en raring jeg driter i det, så lenge det gjør meg bedre og klarer i skolten driter jeg i hva folk sier. Er det nøye om man skiller seg litt ut da, så lenge man har et bra med seg selv er jo det som er viktigst.
Mange som har noe de vlll snakke om, men ikke tør gjør det egentlig bare verre for seg selv. de bygger en mur rundt seg så ingen når inn til de, og jo lengre de holder ting for seg selv jo større å kraftigere blir muren.


Hvilken tanker gir meg positive følelser?

Alt som er godt egentlig, spesielt folk som er snill med hverandre, jeg elsker personer som er god og snill med folk, verste jeg vet er tøffinger som alltid skal vise hvor tøff de er og driter i folkene rundt seg. Jeg er en person som liker spesielle personer, sånne artige skruer som gjør de mener er rett og ikke bryr seg hva andre sier.
Noen som er det beste som finnes er skikkelige gode kamerater noen som du kan le, grine, kødde med, absoulutt alt og som tilgir hverandre uansett. Venner du ikke kan være deg selv med eller ikke kan snakke om følelser og vonde ting er noe herk.
Prøv heller og finn noen skikkelige folk som det går ann med,
Løye med da, at alle tøffingene er vanskeliger og komme inn på, er ikke så tøffe som de utgir seg for og være, syntes ikke det er særlig tøft og lukke seg inn og ta på seg en maske, når det egentlig ikke er sånn man er.
Man bør hvertfall stole 100% på de man forteller de dypeste tankene med.

Hva som har vært det verste i livet mitt?

Jeg har en nevrologisk sykdom som heter tourette syndrom, som har vært ett helvete i mange år, men for ett halvt år siden nesten forsvant helt.
Det har medført tvangstanker, tvangshandlinger og annet dritt, men fordi om det har vært jævlig, har jeg lært sinnsykt mye av det, faktisk det jeg har lært mest av totoalt. De som har TS sanser som oftest mye bedre enn vanlige folk,
og er full i energi, og viser følelser og alt annet mye sterkere enn andre.

Det med døden er jeg ikker redd for, fordi om det skremte vannet av meg før, er jeg ikke lengre redd for det, alle skal dø sånn er det bare.
Gjør det beste ut av livet på jorden det er det eneste og beste man kan gjøre.
Jeg er kristen så det hjelper meg også, er ingen kirkegjenger og følger ikke boken mer enn noen andre, men har troen og det er det eneste som trengs.

Men som sagt ikke tenk altfor mye det gjør deg bare deppa, lev livet, gled andre så får du det bedre med deg selv og du får kansje mye igjen for det og tenk på de små positive tingene som skjer nesten hele tiden ikke tenk på at det må skje noe stort for at det skal være godt.

Høres kansje ut som jeg er godheten selv, men jeg kan være ett rasshøl som alle andre, er altfor stor i kjeften enkelte ganger og lett for å såre folk med kommentarer, noe som får meg til å føle meg råtten. Får lett dårlig samvittighet nesten irriterende. Men det viktigste er ikke og alltid å gjøre det rette, men Å PRØVE og gjøre det rette.

jeg anbefaler hvertfall alle og sitte seg ned og tenke hvor de står i livet og hva de vill videre. Finn dæ sjæl.

Sorry tror det ble mye rot her

Hmmm lurer på om noen gadd å lese alt.

Bra inlegg Tony.

Bra innlegg ja Tony.

En ting som har fasinert meg er hvorfor alle mennesker "føler" ting ut i fra hva som skjer med dem hver dag.
Si at sjefen din kjefter på deg, du blir lei deg eller sint.
Du får en kald øl, du blir glad. Du mister øl'en i gulvet, du er ikke lenger glad.
Treningen går bra, du blir glad. Treningen går dårlig, du blir sint.

Man legger rett og slett livet sitt i hendene på omstendigheter.

Hva om man kunne velge å være glad uansett?
Jeg har tro på at mennesket er som en M sjokolade.
Det ytterste laget er atferd. Hva man gjør, hvordan man gjør.
Det neste laget med lys sjokolade er følelser.
Sjokoladen innenfor er underbevisstheten.
Og helt innerst, nøtten, det er deg selv.
Ca sånn her:



Nøtten kan man ikke gjøre noe med. Man er seg selv uansett om man har langt eller kort hår, om man mister en arm, om man er kristen eller satanist, om man bor i Norge eller Nepal, så er man samme individet.

Underbevisstheten derimot, det er et resultat av hva man har lært gjennom hele livet. Det er her 99% av alle valg blir tatt, enten man tror det eller ei.
Man tar tusenvis av valg hver dag, de fleste av de tenker man ikke over, underbevisstheten tar hånd om det.
Tenk på det. Man klør seg, man får lyst på mat, man går på do, man går over veien, man ser på tv, man snakker med andre mennesker, man ringer med mobilen, man svarer når andre ringer, man kaster seg ikke over sinte bikkjer osv osv.
Man gjør mange tusen ting hver dag, som man ikke tenker over hvorfor og hvordan man gjør.

Følelsene er noe som påvirkes både innenfra og utenfra, men hos vanlige mennesker, aller mest utenfra.
Tenk om man kunne styre underbevisstheten slik at man påvirket åssen man følte seg, altså at det kom innenfra?

Da hadde det ikke hatt noe å si hva folk sa til deg, hvordan du så ut, hva som skjedde med deg osv, fordi gleden din kom innenfra.
(snakker ikke om store viktige ting som å f.eks. miste et familiemedlem, sorg kommer man til å føle uansett, fordi man knytter bånd med andre mennesker, i stor grad, på et underbevisst nivå)

Eks: Si man finner seg sjæl etter mye tenking og eksperimentering. Man finner ut at det man har lyst til i livet er å hjelpe andre mennesker. Det kommer som en slags åpenbaring og det lagrer seg i underbevisstheten.
Det påvirker hva man føler og videre hva man gjør.
Kanskje man drar til Afrika og hjelper foreldreløse barn der nede. Man gjør en forskjell som gir glede langt inn i nøtten.
Man får et "kall", man skjønner hvorfor man lever, gleden kommer innenfra.
Har det da noe å si om man mister en øl i gulvet? Har det noe å si om noen slenger ubegrunnet dritt til deg?
Nei, det påvirker i veldig liten grad hvordan man føler seg, fordi det ikke når til knærne engang, den følelsen av glede man sitter med pga arbeidet med gatebarna.

Det var bare ett eksempel. Det finnes millioner av måter å styre sin egen glede på.


Poenget mitt er, etter mange år med å leve så har man "lært" en hel masse, og man kan si man har laget et kart som ligger i underbevisstheten som styrer hva man føler og hva man gjør.
Kanskje sitter du med et heeeelt annet kart enn meg, og du vil ikke klare å forstå hva jeg mener når jeg sier min mening til deg, ikke engang om du vil forstå, rett og slett fordi kartene stemmer ikke overens.

Det å finne seg selv tror jeg går mye på det å finne sitt kart, se på det og sjekke om det er det riktige kartet for hvor man vil hen.

Opprinnelig skrevet av SCPlayer

Ja, ganske skummelt.
-Liker ikke tanken på å dø, er en livsnyter.

SCP

Rart med det, men folk som har forstått det at de ikke kommer til å leve evig, får ofte mer ut av livet.
Man får litt hastverk, man gjør mer, man opplever mer, man sløser ikke bort tiden. Tenk på det du.

Jeg har alltid vært av den oppfatning at jeg ikke skal kunne tenke tilbake på ting jeg skulle/burde ha gjort i livet den dagen mitt lys slås av.
Til tross for at jeg bare har levd i 30 år så føler jeg at jeg har greid å oppleve utrolig mye og jeg har tatt mange sjanser på godt og vondt.
Jeg tror det er altfor mange som aldri tør å realisere sine drømmer eller endre en relativ trygg tilværelse i frykt for hva som venter dem.
Nå har jeg blitt pappa til verdens nydeligste jente og meningen med livet mitt er nå blitt helt klart for meg. Hver eneste gang jeg ser på min lille datter så er livet mitt så komplett og vidunderlig.
Jeg tror ikke man bør tenke så mye på at man skal dø, lev heller i nuet og gjør det beste av alle situasjoner, ta hver dag som en utfordring og la aldri noen fortelle deg hva du kan og ikke kan gjøre.
Livet handler heller ikke om at andre respekterer deg, heller om du respekterer deg selv slik du er med tanke på de valgene du gjør og har gjort i livet så langt.

Stilig tråd, Aksel!

For å fortsette litt på ressonnementet i #7 (i min retning men dog):

Jeg tror det er lurt å oppdage hvordan en del ting henger sammen. Og så bestemme noe. Dette er en prosess som tar laang tid. Men den er interessant og lærerik. Og den kan føre til at man blir et menneske som har fred med seg selv.

Et par eksempler:

1: Oppdage at "dette er faktisk livet". Livet er nå, det. Ikke i morgen, neste sommer, når man blir eldre eller når man blir pensjonist. Nå! Det gir muligheter! Bestem, og ikke deg rive med av ytre påvirkninger, uten at du prøver å styre selv. Omgivelsene er jo full av vind og strøm. Og det tar aldri slutt!

2: Hvordan man påvirkes av og reagerer på påvirkning fra omgivelsene, kan styres. Eksempel: Ord og setninger er i seg selv kraftløse. TENK PÅ DET! Et negativt utsagn fra noen, er i seg selv kraftløst. Men av en eller annen grunn tar man det til seg, ladder det med utrolig mye kraft, og lar det påvirke og ødelegge. Hvorfor gjør man det? Fordi man ikke oppdager hva som skjer, men er hjelpeløs og ubevisst sitt eget reaksjonsmønster. Ville det ikke gjort samme nytten om man tok det nyttige fra utsagnet, og brukte det for det det var godt for. Og så droppet resten? Dette er vanskelige saker. Men når man klarer å stikke hodet ut av sin egen lille tåkesky og SE situasjonen, ender man som regel styrket ut av det. Tillat deg selv å føle. Men legg merke til hva som skjer underveis!

3: Hva er målet med livet mitt? Det kan være greit å ha tenkt igjennom dette, slik at man har noe enkelt å fokusere på når ting er vanskelig. Dette kan gjøres temmelig enkelt. Eller mer komplisert. (F.eks: Min livsfilosofi er noe i retning av at ting skal være litt bedre fordi jeg ér. Kombinert med litt religiøsitet - som kobler livet til noe større.) Her er det bare å bestemme hva som passer for DEG!

Disse og lignende ting kan utbroderes i det vide og brede. Og det er berikende om man gjør det for seg selv.

Dagen idag er alt hva du eier, ta vare på glede i gråt, som i seier...

Dette var et fint initiativ til en tråd. Det er bra å undres over livet. Stoppe opp noen øyeblikk for å se hvor man er, og hvem man er.

"Å finne seg selv "er vel heller en klisje ,men den sier noe om at vi alle leter etter å finne en kjerne i oss selv,et ståsted som gjør oss i stand til å ha fred med de avgjørelsene vi alle må ta, og det å takle alt som skjer rundt oss.

Da jeg var en 16-17 år trodde jeg at hvis jeg bare leste nok filosofi og psykologi ville jeg skjønne meg mer på hvorfor jeg var som jeg var. Resultatet ble vel heller at jeg skjønte at det er så mye jeg ikke kan og vet at heller selvtilliten ble mindre.

Det er så lett å måle sin egen verdi i å speile seg i andre.Når man gjør det er det lett å miste kjernen i seg selv og spille roller og ta på masker.

I dag kjenner jeg en sikkerhet og trygghet på hvem jeg er i verden. Den er ikke konstant, men jeg har hele tiden kontakt med verdiene mine og hva jeg synes er riktig og viktig.
Det som har hjulpet meg til "å finne meg selv " er at jeg bryr meg mindre og mindre om hva folk synes om meg. Det betyr ikke at jeg ikke blir såret eller lei meg. Men det er lettere å se når folk dømmer meg urettferdig og jeg kan lettere plassere ting i de rette skuffene.
Mye av dette har jeg erkjent den tunge veien ,med mye smerte ,sorg og til tider håpløshet. Motgang gjør sterk er det noe som heter. I det man er oppe i det virker det helt meningsløst,men når tiden går ser man at mye av det viktigste i livet lærer man gjennom lidelse.

Tror at det å ha et positivt syn på livet hjelper mye. Det dreier seg om å se åpne dører i stedet for vegger. Se at problemer er utfordringer som det finnes løsninger på.
De fleste hindringene vi tror er der eksisterer som -oftest bare i våre egne hoder ,mens veien egentlig er fri.
Å behandle seg selv" som sin beste venn" er også noe jeg ser på som viktig. Det betyr ikke at man skal dulle med seg selv og skjemme seg selv bort. Nei,det betyr at du aldri skal være hardere mot deg selv enn du ville ha vært mot din beste venn. Hvis du ikke ville kalt din beste venn en tulling ,idiot etc skal du aldri si slike ting til deg selv heller. Du vil være vennlig og rose og oppmuntre en venn. Det skal du også gjøre med deg selv.

Dette var mange strøtanker fra meg. Håper noen fikk noe ut av det. Til syvende og sist handler det mye om selvfølelse og hvor god venn man er mot seg selv.
Synes denne artikkelen hadde noen gode poeng. http://www.helsenytt.no/artikler/deg_og_ditt_liv.htm

Jeg mistrives veldig med jobben, men må ha den fordi sånn er det bare, det gjør meg evig deprimert og ute av stand til å finne meg selv.

Det forteller meg at når jeg er lykkelig, så fant jeg meg selv, da må Jeg ikke lete lenger, så når jeg plutselig er kvitt dødslysten og den sinte bitre jævlige følelsen som brenner i hodet mitt om alle som jeg føler har gjort meg urett og pisset ned på meg, da fant jeg det egentlige meg.

Flere som føler det sånn?

Opprinnelig skrevet av Rock

Jeg mistrives veldig med jobben, men må ha den fordi sånn er det bare, det gjør meg evig deprimert og ute av stand til å finne meg selv.

Det forteller meg at når jeg er lykkelig, så fant jeg meg selv, da må Jeg ikke lete lenger, så når jeg plutselig er kvitt dødslysten og den sinte bitre jævlige følelsen som brenner i hodet mitt om alle som jeg føler har gjort meg urett og pisset ned på meg, da fant jeg det egentlige meg.

Flere som føler det sånn?

Jeg føler stadig slike ting. Og til tider har det vært forjævlig. Men av og til oppdager jeg meg selv i situasjonen. Og ser at det er jeg selv og hodet mitt som gjør at jeg har det enda værre enn jeg trenger. Det er lett å si nå, siden jeg tilfeldigvis er i godt lune. Men jeg jobber veldig med å si disse tingene til meg selv når det er som verst. (Bare for å ha nevnt det: tjeh sliter veldig på jobb for tiden. I går "skulle jeg slutte". I dag skal jeg visst guffe på videre..)

Var på skautur sammen med jentungen i kveld. Hun filosoferte da over at bakken opp til toppen var mye kortere når man var i godt humør. Rart det.

"Var på skautur sammen med jentungen i kveld. Hun filosoferte da over at bakken opp til toppen var mye kortere når man var i godt humør. Rart det."
__________________

Ja,ser du et halvtomt eller et halvfult glass ? Hva folk svarer på det sier ofte noe om hva slags instilling de har til livet.

Ser det er mange folk på forumet som sliter med forskjellige dilemmaer i livet. Bra et det går ann å lufte det her.

Nå skal jeg skrive innlegget som vil bli kalt latterlig fordi samfunnet er slik og slik, ogsånn er det bare og nåde den stakkarslige pikksugeren som sier noe annet, men da Jeg sier altså noe annet, dere vil også tro at jeg er en tulling hehe.

En spesiell ting som gjør meg deprimert er små ting med andre mennesker som Jeg ikke forstår. Hvorfor skal noen absolutt kaste søppel på gaten, når Jeg ser en jente med mye sminke som kaster søppel der hun går, så ser jeg på henne som en apekatt, sminket opp for å tiltrekke hanner og etablere sosial status mens hun bæsjer der hun går.

Eller når jeg bruker en offentlig do, og det er piss og toalett papir og tagging overalt, da tenker jeg at mennesker bryr seg virkelig ikke om noe annet enn en ting, avføring og urinering og ødeleggelse.

Andre ting jeg irriterer meg over er fryktelig formelle mennesker, når man skriver oppsigelsen sin så skriver man : Herved slutter Jeg i arbeidet, Jeg hater sånn følelses løst innholdløst bæsj som bare skal være formelt og pyntlig, men sånn må det være.

Eller mennesker som bruker politiske konflikter/problemstillinger eller katastrofer til å fremme sitt eget vesen, journalister som fryder seg over massegraver, blod og gørr og faenskap og mennesket på sitt værste og jævligste. Hvorfor kan vi ikke bare si sannheten, hvorfor kan vi ikke ha politikere som sier jeg liker ikke utviklingen av muslimske organisasjoner tar når de kaller nordmenn satans barn i sine moskeer og fremdeles skal ha statsstøtte, hva faen skjer med baller hæh, det sårer meg at feministiske holdninger skal la slikt skje, det sårer mine følelser og gjør meg sint.

Det gjør meg også sint at feministiske holdninger skal dominere maskuline verdier til det punkt at man blir usynlig som ung mann, ingen av våre behov er noe som blir tatt alvorlig, det er sidestilt, uglesett og tabu. HardPorno er forbudt, proff boksing kan ikke vises på norsk tv, kroppsbygging er utrolig uglesett, hva faen vil de med meg egentlig. Som ung gutt er man overflødig, sidestilt, som ung jente er personen noe spesielt og viktig.

Grunnet til at Jeg skriver dette innlegget er fordi man ofte blir anbefalt psykologisk behandling om man er veldig deprimert. Når man er farlig deprimert, disse tingene er små ting som gjør tristheten min mer tafatt, men det er ikke verdens undergang, det er små ting som alltid irriterer meg, og forteller jeg f.eks noe slikt til en normal person blir jeg anbefalt psykolog, dermed grunnen til at jeg skriver dette.

Schvaker når du skriver : Da jeg var en 16-17 år trodde jeg at hvis jeg bare leste nok filosofi og psykologi ville jeg skjønne meg mer på hvorfor jeg var som jeg var.

Det er en tankegang som burde oppmuntres hos unge mennesker, for blant annet sidestilling av erfaringer. Det kan være godt å kjenne seg igjen i tankene som finnes hos andre.

Men unge mennesker burde ikke oppmuntres til å oppsøke psykologer om de sier de er deprimerte.

Jeg har alltid irritert meg over tanken på at man kan lese seg til en VITENSKAPELIG forståelse av det menneskelige sinn som man skal bruke til å tolke mennesker og som en problemløsnings mekanisme - behandling av psykisk syke personer. Jeg er selvsagt klar over at utløsning av hormoner osv i hjernen er viktig for den mentale helse, så at det finnes en indirekte vitenskap der som har sammenheng med psykologi som jeg definerer som en LÆRE og ikke en vitenskap. For meg er det latterlig og provserende at psykologers ord skal veie så mye. Men det er jeg alene om og det er også derfor ufarlig om jeg sier så.

Mitt største poeng er at seksualitet spiller en alt for stor rolle i det menneskelige sinn til at man i det hele tatt kan overkomplisere det slik som fagmennesker selvfølgelig gjerne vil, Psykologens konklusjon vil ikke være avhengi av pasienten, men kjønnet på selve Psykologen. Og det er det som gjør det umulig for en kvinne som kaller seg Psykolog å vurdere meg, hun vil ikke og kan ikke analysere meg, uansett hvor mye hun har "lest" eller hvor mange boguse forskningseksperimenter som gikk over gud vet hvor mange år hun har gjennomført. En Mannlig psykolog vil bare føles unaturlig.

Jeg tror at 99% av alle problemer unge menn under 25 har kommer av at de bare vil knulle fine jenter hele dagen lang, wow, der bæsja jeg nettopp over årevis med utdanning som psykologer tar for å forstå seg på depresjoner blant unge menn. Damn betaler mann for å finne ut av det, hehe.

Og når det er sånn,,, hva da?

Let etter de gode tingene! Det som gjør personer store er at de legger bak seg de tingene man ikke kan gjøre noe med. Og heller fokuserer på hva man _kan_ gjøre noe med. Og da utretter folk utrolige ting.

Depresjon vil si å være skikkelig nedtrykt over lenger tid. Det vil ikke si å være i dårlig humør i en ukes tid. Er man deprimert i ordets rettte forstand slliter man virkelig med å mestre hverdagens gjøremål.

Når det gjelder å oppsøke pyskolog, så er det er stort skritt for mange. Det er tross alt fordommer mot psykiske sykdommer, og det snakkes ikke så mye om i dagens samfunn. En psykolog vil på en måte samarbeide mer med deg, enn å bare "analysere" deg og si at slik er du.

Opprinnelig skrevet av Rock

Nå skal jeg skrive innlegget som vil bli kalt latterlig fordi samfunnet er slik og slik, ogsånn er det bare og nåde den stakkarslige pikksugeren som sier noe annet, men da Jeg sier altså noe annet, dere vil også tro at jeg er en tulling hehe.

En spesiell ting som gjør meg deprimert er små ting med andre mennesker som Jeg ikke forstår. Hvorfor skal noen absolutt kaste søppel på gaten, når Jeg ser en jente med mye sminke som kaster søppel der hun går, så ser jeg på henne som en apekatt, sminket opp for å tiltrekke hanner og etablere sosial status mens hun bæsjer der hun går.

Eller når jeg bruker en offentlig do, og det er piss og toalett papir og tagging overalt, da tenker jeg at mennesker bryr seg virkelig ikke om noe annet enn en ting, avføring og urinering og ødeleggelse.

Andre ting jeg irriterer meg over er fryktelig formelle mennesker, når man skriver oppsigelsen sin så skriver man : Herved slutter Jeg i arbeidet, Jeg hater sånn følelses løst innholdløst bæsj som bare skal være formelt og pyntlig, men sånn må det være.

Eller mennesker som bruker politiske konflikter/problemstillinger eller katastrofer til å fremme sitt eget vesen, journalister som fryder seg over massegraver, blod og gørr og faenskap og mennesket på sitt værste og jævligste. Hvorfor kan vi ikke bare si sannheten, hvorfor kan vi ikke ha politikere som sier jeg liker ikke utviklingen av muslimske organisasjoner tar når de kaller nordmenn satans barn i sine moskeer og fremdeles skal ha statsstøtte, hva faen skjer med baller hæh, det sårer meg at feministiske holdninger skal la slikt skje, det sårer mine følelser og gjør meg sint.

Det gjør meg også sint at feministiske holdninger skal dominere maskuline verdier til det punkt at man blir usynlig som ung mann, ingen av våre behov er noe som blir tatt alvorlig, det er sidestilt, uglesett og tabu. HardPorno er forbudt, proff boksing kan ikke vises på norsk tv, kroppsbygging er utrolig uglesett, hva faen vil de med meg egentlig. Som ung gutt er man overflødig, sidestilt, som ung jente er personen noe spesielt og viktig.

Grunnet til at Jeg skriver dette innlegget er fordi man ofte blir anbefalt psykologisk behandling om man er veldig deprimert. Når man er farlig deprimert, disse tingene er små ting som gjør tristheten min mer tafatt, men det er ikke verdens undergang, det er små ting som alltid irriterer meg, og forteller jeg f.eks noe slikt til en normal person blir jeg anbefalt psykolog, dermed grunnen til at jeg skriver dette.

Schvaker når du skriver : Da jeg var en 16-17 år trodde jeg at hvis jeg bare leste nok filosofi og psykologi ville jeg skjønne meg mer på hvorfor jeg var som jeg var.

Det er en tankegang som burde oppmuntres hos unge mennesker, for blant annet sidestilling av erfaringer. Det kan være godt å kjenne seg igjen i tankene som finnes hos andre.

Men unge mennesker burde ikke oppmuntres til å oppsøke psykologer om de sier de er deprimerte.

Jeg har alltid irritert meg over tanken på at man kan lese seg til en VITENSKAPELIG forståelse av det menneskelige sinn som man skal bruke til å tolke mennesker og som en problemløsnings mekanisme - behandling av psykisk syke personer. Jeg er selvsagt klar over at utløsning av hormoner osv i hjernen er viktig for den mentale helse, så at det finnes en indirekte vitenskap der som har sammenheng med psykologi som jeg definerer som en LÆRE og ikke en vitenskap. For meg er det latterlig og provserende at psykologers ord skal veie så mye. Men det er jeg alene om og det er også derfor ufarlig om jeg sier så.

Mitt største poeng er at seksualitet spiller en alt for stor rolle i det menneskelige sinn til at man i det hele tatt kan overkomplisere det slik som fagmennesker selvfølgelig gjerne vil, Psykologens konklusjon vil ikke være avhengi av pasienten, men kjønnet på selve Psykologen. Og det er det som gjør det umulig for en kvinne som kaller seg Psykolog å vurdere meg, hun vil ikke og kan ikke analysere meg, uansett hvor mye hun har "lest" eller hvor mange boguse forskningseksperimenter som gikk over gud vet hvor mange år hun har gjennomført. En Mannlig psykolog vil bare føles unaturlig.

Jeg tror at 99% av alle problemer unge menn under 25 har kommer av at de bare vil knulle fine jenter hele dagen lang, wow, der bæsja jeg nettopp over årevis med utdanning som psykologer tar for å forstå seg på depresjoner blant unge menn. Damn betaler mann for å finne ut av det, hehe.

Du har klart det igjen......

Huff, dette er en tråd jeg rett og slett ikke tør begynne å lese på... *klikk*
MEN
Født i tvillingens tegn er jeg da en tenker.. jeg tenker rett og slett ALT for mye!
Både seriøse ting som liv & død til helt banale ting som hvor hardt må en kaste en hvetebolle, og hvilke faktorer som spiller inn, for at noen skal dø av å få den i hodet..

Akkurat når det gjelder døden har jeg slått meg ganske til ro og gjør som polen, stiller meg helt nøytral. Det spiller lixom ingen rolle. Om jeg dør, hva så? Det må vel (forhåpentligvis?) være værst for de som sitter igjen?
Det gjør vel ikke meg noe? Det jeg ikke vet....

Sannsynligvis er dette noe en forsvarsmekanisme i underbevisstheten har kluret sammen for det ikke skulle tilte helt... og at jeg hadde slått om og blitt livredd om jeg hadde fått dødsmeldingen nå... akkurat som vi er verdensmestre i å lage våre egne unnskyldninger er vi jaggu noen kløppere på å finne svar også. Bare se på all verdens religioner!!!

Har hatt mine snurreturer i topplokket... men jeg tror jeg hadde hatt bedre utbytte av å prate med en filosof enn en psykolog...

har hørt at de som tenker litt for mye får hjernebrokk! DONT DO IT!

Jeg tenker aldri slik som dette.
Såklart har jeg hatt noen tragiske ulykker i både familie og nært, men av den grunn tenker jeg ikke at jeg skal dø osv, jeg er heller ikke redd for og dø siden alle sammen dør en dag uansett om en vill det eller ei. Dessuten er det vanskelig og finne seg selv viss man sier det på den måten.

Ta for eksempel:

Jeg var ute med noen kompisser og hadde det kjempe morro med de, vi så filmer, vi spiste god mat og tok noen øl. Plutselig ringer dama di og sier at det slutt og thats it. Da går jeg hjem litt etter det, setter deg i stolen og ser i veggen mens du tenker hvem er jeg? hvordan vill jeg ha ting i livet? Alle har slike spørsmål vær dag, noen ganger uten og tenke over det!

Viss man skal sitte og tenke på dette hele tiden, ender det bare opp med at du sitter hjemme og er deprisiv. Lev livet, ta ting som det kommer!!

Jeg tenker mye på døden før jeg sovner, eller når jeg er på et utested, så ser jeg for meg masse gravsteiner istedenfor mennesker.

Opprinnelig skrevet av Rock

Jeg tenker mye på døden før jeg sovner, eller når jeg er på et utested, så ser jeg for meg masse gravsteiner istedenfor mennesker.

Hahahahaha

[Melding til Rock]
Rock, leste nettopp det lange innlegget ditt.
Jeg er enig med deg i at veldig mye i dagens samfunn er helt på trynet, normene blir rett og slett dumme og for lite menneskelige ofte.

Men poenget er at du kan ikke la deg bli dratt ned i søla fordet! Du er en ung mann med potensiale langt større enn gjennomsnittet (ment personlig), du kan ikke la omstendigheter stoppe deg!

Jeg tror at om du "finner deg selv" og finner "meningen" med ditt liv, altså grunnen til at DU finnes, ditt kall, så kommer du ikke lenger til å bry deg om all dritten.
Du må akseptere at samfunnet er sånn, men det kommer alikevel ikke til å være nok til å kunne stoppe deg, det vil i så fall heller bare være litt av drivstoffet ditt for å utrette det du har kommet for å gjøre.
[/Melding til Rock]



En annen ting jeg tenkte på. Er det mange her som virkelig tror på en høyere makt?
En gud? En skjebne? En mening?

Jeg har aldri trodd på noen gud og har i lang tid hatt det vanskelig for å godta at andre mennesker har en religion, fordi det i bunn og grunn bare er tull, og fordi det i mine øyne har skapt mer lidelse for menneskerasen enn det har noe annet.

Men så leste jeg noe for litt siden. Det var en bok om personal mastery (personlighets utvikling), hvor forfatteren (som er utrolig glup og dyktig) skrev at han trodde på en høyere makt, og bare det i seg selv har hjulpet han mye fordi av og til har utfordringene hans vært FOR store for bare en mann. Han har rett og slett trengt støtten fra sin Gud, mao en slags indre trygghet og bekreftelse om at det han gjør det riktige.

Dette synet var nytt for meg.
Kanskje det til og med for meg som "vet" at det ikke finnes noen gud, kan begynne å tro på et eller annet, rett og slett bare for å støtte meg selv i prosessen ved å nå et mål?
Med andre ord, bygge min egen støtte å ha i ryggen.

Noen som har tanker om dette?

Les Däniken - Dommedag, så finner du ut hva religion egentlig er...

Axmataz bra innlegg

Opprinnelig skrevet av Rock

Jeg mistrives veldig med jobben, men må ha den fordi sånn er det bare, det gjør meg evig deprimert og ute av stand til å finne meg selv.

En vis mann sa en gang:

Dersom du fikk vite at du kun hadde et døgn igjen å leve, ville du tilbrakt noe av tiden du hadde igjen, på jobben din?
Hvis ikke, er sjansen stor for at du har feil jobb. Du bytter bare timer mot penger og i realiteten bytter du bort en stor del av livet ditt mot en meget liten pris.
For, hver dag du ikke opplever å komme nærmere ditt mål, dør en liten del av deg selv. Vanligvis er dette en langsom prosess, så de fleste merker ikke prisen de må betale.
En dag, om lenge, oppdager de at de bare er en levende zombie. Overlevende, eksisterende men uten fullstendig å leve.

Opprinnelig skrevet av Rock

Det forteller meg at når jeg er lykkelig, så fant jeg meg selv, da må Jeg ikke lete lenger, så når jeg plutselig er kvitt dødslysten og den sinte bitre jævlige følelsen som brenner i hodet mitt om alle som jeg føler har gjort meg urett og pisset ned på meg, da fant jeg det egentlige meg.

Det kan stemme til en hvis grad. Men husk, det er forskjell på å føle glede over å ha oppnådd noe og det å oppnå noe.
De fleste levende vesner med en noenlunde tilstedeværende intelligens må ha noe å jobbe med for å trives.
Så jeg tror at du ikke kommer til å være lykkelig før du har funnet en tilværelse hvor du blir lykkelig av selve oppgaven, i motsetning til kun resultatet.

Det blir som med trening. Hvis man kun er blir lykkelig av å oppnå et mål med treningen (f.eks. den og den kroppen/vekta/fett%'en/makspresset) så vil du ikke forbli lykkelig når du har nådd målet.
Eneste måten å forbli lykkelig på er dersom du ser lykke i selve treningen.

Se for deg at du er på sirkus. Inn i manesjen kommer det en stor elefant med en mann som sitter oppå.
Mannen klapper en gang og elefanten flytter på en stor ting. Mannen klapper to ganger og elefanten kneler og løfter opp to frivillige fra publikum reiser seg opp igjen og går en runde i manesjen med de to menneskene på.
Tilsynelatende lett arbeid for elefanten.

Men så en dag sier elefant-treneren (mannen som styrer elefanten) i dag kan du elefanten bare gå inn i båsen din, i dag skal jeg gjøre hele showet på egen hånd.
Han ankommer manesjen og begynner å dytte på tunge ting, bærer folk fra publikum rundt i salen og alt annet elefanten pleide å gjøre.

Hva skjer? Jo, mannen sliter seg fullstendig ut, ikke klarte han å gjøre alt elefanten klarte heller. Et dårlig show med andre ord.


Man kan sammenligne mannen med menneskets bevissthet, og elefanten med menneskets underbevissthet
Bevisstheten er den delen av hjernen som skal mate underbevisstheten og "styre" den, men den kan ikke gjøre all jobben selv.

Mange mennesker sliter seg fullstendig ut hver dag fordi de prøver å gjøre all jobben selv.
Poenget er at teori ikke lagres i underbevisstheten, i motsetning til erfaring.

Si til en overvektig person at han kan slanke seg. At det bare er å gjøre ditt og datt så forsvinner fettet omsider.
Dersom denne personen har slitt med overvekt i lang tid, prøvd diverse slankekurer som ikke har virket, så ligger det ikke i underbevisstheten hans at han også kan klare å slanke seg. Han tror ikke på det, rett og slett.
For han nå å prøve å slanke seg føles bare som utrolig mye jobb og strev, i tillegg tror han jo ikke at det kommer til å gå. Han bruker bevisstheten til å prøve å nå et mål.

Men, se på f.eks. Tommi Thorvildsen. Jeg har møtt han live off-season, og han hadde ikke akkurat lite fett på kroppen.
Men han har vært rippet som faen før, han vet at han kan ta av fett. Så når han skal deffe så går maskineriet så og si av seg selv, han bare styrer elefanten dit han vil.
Ser du den store forskjellen?


However, det store spørsmålet er: Hvordan skal man klare å bruke sin underbevissthet til å nå mål man ikke har erfart at går an å nå?

De som gidder kan få tygge litt på den. Skriver mer i kveld.