Tråd: Jeg savner deg Pappa....

Aldri mer får jeg se deg

Kjære Pappa. Jeg sitter her nå klokken 03.15 og hører på creedence, et av de bandene du likte. Du har vært borte fra meg i litt over 12 timer og savnet er allerede enormt.

Det er en temmelig vanlig dag i Garden. Ca klokken 14.00 får jeg beskjed av troppssjefen om å ta av gru og våpen og bli med han til kapteinen. Inne på kontoret sitter han og presten. De spør om jeg vet hva det er for noe, jeg svarer at det sannsynligvis har noe med siviltjenestesøknaden jeg har levert. De forteller at det er noe mer alvorlig en det. Jeg skjønner raskt at noe er feil. Og når de slipper bomben: det har skjedd noe hjemme, din far er død…, mister jeg munn og mæle. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Er det sant? Er min elskede far borte for meg? Jeg følte meg helt hjelpeløs.

Sammen med presten drar vi til hans kontor og jeg får ringt Søster og Mamma. Det fryktelige som har hendt kommer litt nærmere, men fortsatt er jeg i en sjokktilstand og tårene lar vente på seg. Presten sier det er bedre å la følelsene slippe til å ikke holde noe igjen. Jeg skjønner hva han mener, og tenker at når jeg kommer meg hjem vil jeg klare å slippe tankene fri.

Klokken 15.30 blir jeg og en militærkamerat kjørt til flyplassen. Kameraten, Jørgen Torgersen, blir med meg inn på flyplassen og vi deler en pizza. Jeg prater litt om hvor rart det blir og komme hjem uten at du er der. Det har liksom blitt en vane at når jeg kommer hjem er du på flyplassen og henter meg og vi kjører hjem i volvoen din. Dette kommer aldri mer til å skje. Jeg kjøper dagbladet og leter etter fredagsbilaget. Det går opp for meg at det ikke er fredag, men mandag. Det er ikke noen vanlig helgeperm.

På flyet hjem tenker jeg på andre ting. Leser avisen og lar tankene løpe. Når vi nærmer oss Bodø begynner jeg å tenke på deg igjen. Savnet kommer nå. Inne på flyplassen blir jeg møtt av søster, mamma og bestefar. De er røde i øynene og stemmene skjelver. Jeg har fortsatt ikke felt en tåre. Vi kjører hjem, hvor mors bror og damen hans er. De drar raskt når vi kommer, slik at jeg skal få snakket ut med familien.

Da du ikke hadde møtt på jobb denne mandagsmorgen (du var jo aldri syk) hadde sjefen din ringt deg og dine flere ganger. Tilslutt fikk han tak i din søsters mann som dro hjem til deg og fant døren låst, men bilen hjemme. Han hentet din datter på jobben. Det var hun som låste opp og fant deg liggende i gangen.

Søster forteller at du hadde på deg joggebuksen din, den litt slitte med hvite malingsflekker på, og en t-skjorte. Beina var barbente. Du hadde gått opp kjellertrappa og kommet deg til de siste trinnene da hjertet skal ha stoppet. Det gikk ikke mange øyeblikkene før du var død. Den ene hånden din var knyttet om bilnøklene, den andre lå åpen ved din side. Ansiktet var blitt litt blått, men du hadde ikke noen synlige skader. Ved siden av deg lå den sedvanlige dungen med klær. Du legger alltid i fra deg skittenklærne i gangen.

Vi tror at du på søndagskvelden var på vei til fotballtreningen, og etter en liten tur i kjelleren (kanskje for å hente sokker?) hadde hjertet stoppet. Du var kanskje død før du traff gulvet. Håper det, håper du for alt i verden ikke hadde det vondt før dette skjedde. Håper du ikke slet deg opp trappen med intense smerter i brystet, før du måtte gi tapt to trinn før toppen. Takk Gud for at du ikke datt nedover. Du hadde slått av tv-en. På avisen som lå på bordet lå noen smågodiser. Du likte å spise litt godter på sofaen. Alt tyder på at det gikk raskt og smertefritt, kjære Pappa.
Kjære, elskede, savnede Pappaen min. De første tårene kommer nå. Aldri skal jeg få se deg igjen. Aldri høre den herlige latteren din. Du hadde kommet deg etter hjerteinfarktet for rundt 8 år siden og levde livet. I det siste pratet vi en del på telefonen på grunn av at jeg var i Garden. Vi skulle dra til England på nyåret, men turen måtte kanskje utsettes siden du måtte til Tromsø for å sjekke hjertet. Noe var ikke som det skulle, men typisk deg spøkte du det bare bort. Du var i fin form sa du. Vi tok det ikke så tungt; det kommer jo flere sjanser sa vi, flere år. Vi tok feil Pappa, det blir ikke flere sjanser for meg og deg.

Siste gang jeg så deg var for tre uker siden. Helgen 15-16 november. Da var jeg syk og du var så bekymret for meg. Jeg ble frisk og dro til Oslo igjen. Den 18. november hadde du bursdag. 50 år og fortsatt sprek. Sammen med noen venner dro du til Danmark for noen dager. På vei hjem stoppet dere i Oslo, og du ba meg med på en øl over telefonen. Jeg var sliten etter øvelse og hadde lite ork. Svaret ble nei takk. Jeg skulle på vakt dagen etterpå og ville være rask og frisk. Igjen ble vi enige om at vi skulle ta det en annen gang. Det var jo ikke akkurat som om vi ikke fikk muligheten til det. Vi fikk aldri det. Den siste sjansen jeg hadde til å se deg i live, Pappa, avslo jeg for jeg var litt slapp. Nå er det for sent.

Siste gang jeg pratet med deg var torsdag i 17.00 tiden. Jeg husker ikke akkurat hva vi pratet om, men du lurte på hvordan vakta hadde vært. Vi la på med løfter om at; vi snakkes nu seinere. Dessverre Pappa, jeg fikk ikke til å ta en telefon til deg verken på fredag, lørdag eller søndag. Hvorfor hadde jeg ikke tid til å ta en siste telefon til deg? Høre stemmen din en siste gang.

Jeg er inne i jævlige tider nå. Jeg trives ikke i Garden, og ønsket å søke siviltjeneste. Du støttet meg hele tiden uansett hva jeg ville. Slik var du alltid. Om det gjeldt skole eller andre ting. Du mente at jeg klarte å ta slike avgjørelser selv. Du stolte på meg. Alle vennene mine skrøt av deg. Du var likt av alle Pappa. Hvordan skal jeg klare meg uten deg?

Tårene renner tett nå. Minnene strømmer på. Alle tradisjonene. Julen, hva skjer med den nå? Hytta, du elsket den hytta. Du hadde så lyst til at jeg skulle bli med deg, men de siste 2 årene hadde jeg ”aldri” tid. Alle framtidsplanene. Vi skulle til england å se fotball sammen. Vi skulle ta det når du hadde vært i Tromsø. Du hadde så lyst til at jeg skulle lykkes. At jeg skulle få en god utdannelse og få et godt liv.

Jo mer jeg tenker over det, og jo mer jeg prater med mamma, som du har vært skilt med i 10 år nå, alt du gjorde det gjorde du for at vi andre skulle få det bedre. Jeg er så utrolig glad for at du levde livet etter infarktet for mange år siden. Du ville ikke leve for å være i live, du ville være i live slik at du kunne leve. Og Pappa du levde livet med glans. Håper jeg blir halvparten av den mannen du er!

Takk for alt Pappa. Du har gitt meg så ufattelig mye. Savnet er enormt, og større blir det.

Creedence, cd-en er ferdig. På pc-en spiller nå Neil Young ”Heart of gold”. Pappa, det er deg det.

kondolerer... slikt er urettferdig...

kondolerer

Du har uten tvil mistet et godt menneske i livet ditt. Selv om ingen ord kan hjelpe nå, så kan det jo være en liten trøst at du en gang kanskje vil få se han igjen!

Mine kondolanser!

Kondolanser fra meg til deg og din familie.

Kondolerer

Føler med deg, kondolerer

Kondolerer

takk, takk.
Var utrolig godt å få skrevet det ned i går natt.

Kommer en tøff tid i møte nå....

Kondolerer!!

Dette var en tankevekker!!

Kondolerer. Det var sterkt å lese dette..

Kondolerer!!

Helt klart en tankevekker!!!

Lp

kondolerer så mye

hold på de gode minnene .....

Kondolanser fra meg til deg og din familie.

Beste ønsker til deg og din familie for at dere står sterkt sammen igjennom den tunge tiden som kommer.

Mvh Ryus

Kondolerer, nei dette var skikkelig trist håper du og din familie kommer deg igjenom dette.

Kondolanser fra meg til deg og din familie,,
Ønsker deg godt mot igjennom den vanskelige tiden du opplever nå.


Beste ønsker,


Snorre

kondolerer

kondolerer

kondolerer

Veldig sterkt skrevet..

kondolerer

Kondolerer :/

kondolerer :-?

Kondolerer!

Det var sterkt å lese, har faktisk en tåre i øyenkroken. Ikke minst var det en tankevekker, for jeg kjenner meg veldig godt igjen i "tar det seinere". En dag er det for seint. Carpe diem!

Må også få legge til at du har litt av noen skrivetalenter!

Kondolerer....

Lykke til gjennom denne tøffe tiden....

igjen takk for støtte.
Når slikt skjer angrer man på at man ikke var mer sammen med vedkommende. Skal bli flinkere til å finne tid til familie i tiden framover. Igjen; det var godt å få skrevet det ned. Få litt orden på tankene og få tårene ut.

Skulle ønske jeg kunne si at jeg håper ingen av dere kommer eller har vært i en lignende situasjon, men livets harde realitet er at vi alle skal dø. Min far døde etter alt og dømme raskt og smertefritt, om enn alt for tidlig.

Nyt livet sammen med dine nærmeste og gå aldri fra hverandre med noe uoppgjort. Tragedien kan ramme alle.

God kveld til alle dere gode folk der ute!

Ga meg et skikkelig støkk å lese dette.



Kondolerer

Sterkt skrevet, jeg felte en tåre jeg også. De gode minnene vil du alltid ha med deg....Lykke til fremover.

Jeg kondolerer på det sterkeste. Men i sorgens stund er det viktig å tenke på de gode minnene du har, husk at det er ikke alle som har de engang. Har selv sett hva slike tragiske døsfall kan gjøre med et menneske, har nemmelig en venn hvor broren tok sitt eget liv. Han slet i lengre perioder men fant tilbake sin livsgnist etter vært. Han laget en låt til minne om broren som er utrolig sterk og kan få de fleste til å felle en tåre.

Igjen så kondolerer jeg til deg å din familie. Det er i slike perioder fafilien må stå sammen på det sterkeste på tross av alt. Har aldri mistet noen som har stått meg så nær, så jeg kan ikke si at jeg kan sette meg inn i din sorg, men føler virkelig med deg på det sterkeste.

Bestemte meg nå for å ringe min far som jeg ikke har snakket med på to månder. Dette satte virkelig en "støkk" i meg. Aldri nøl med å dele slik tanker igjen. Trenger litt avbrekk fra pulver, svette og mat, og få beina godt ned på gjorden å innse hva som virkelig betyr noe nemmelig familie venner og de mer menneskelige verdier.

MVH
varg

Kondolerer så mye

Satt her og leste dette, og tårene trillet nedover Selv om jeg ikke kjenner deg ønsker jeg og gi deg uendelig med støtte.

Når jeg tenker på at det snart er jul så begynner tårene og renne igjenn, julen vil ikke bli det samme for deg, jeg får ikke sagt det jeg vil si, men bruk tiden godt med familien i julen og feir faren din og alle deres gode minner.

Kondolerer

Satt sammen med søsteren min og pratet i noen timer i huset hvor faren min bodde. UTROLIG godt å få pratet ut om følelser og tanker man sitter med. Utrolig viktig å ha en person man kan få ut alt man har inni seg med. Ingen tårer i kveld, heller litt latter. Prøver å tenke på de gode stundene og hva pappa hadde villet at man skulle gjøre.

Ufattelig fint å se at det er så manga bra folk her inne (ingen overaskelse). Takker alle sammen for kondolansene og for at dere har lest gjennom det jeg har skrevet.

Angående Varg håper jeg du og din far har et fint forhold. Ikke la tidligere hendelser ødelegge. Min søster og min far har gjennom flere år kranglet heftig, men den siste tiden var de gode venner. Hun sier gang på gang hvor glad hun er for at de ordnet opp i problemene deres.

Lev livet

Jeg kondolerer mye.
Det kan ikke være greit nå. Men du får bare ta tiden til hjelp å søke støtte i familie/venner.
må inrømme jeg k jente klumpen i halsen når jeg leste innlegget . Er en liten tankevekker for meg. Skjønner at man ikke skal ta familie for gitt. Til helgen blir det å finne på noe med gamlingen(e)!

kondolerer ..

Kondolerer

Kondolerer :\

Kondolerer!
Mine tanker går til deg og din familie!
Vær sterk!!

Kondolerer!

"Har du en sorg, tenk da på dine gleder" - E. Stanley Jones

Håper du har mange gode minner fra din far. Husk disse!!!

kondololerer...

Et dikt som kanskje passer inn...

Å være sterk er ikke
- å løpe raskest
- å hoppe lengst eller løfte tyngst

Å være sterk er ikke
- alltid å vinne
- alltid ha rett eller
alltid å viten best

Å være sterk er å
- se lyset når det er som mørkest
- sloss for noe man tror på
selv om man ikke har flere krefter igjen
- se sannheten i øynene selv om den er hard.

Vær sterk! Håper du og din familie kommer gjennom den vanskelige tida, og tar tiden med hjelp. Husk de gode minnene - dere treffes igjen..

Dette bør nok være en tankevekker til alle oss...

Words become superfluous

Meget sterkt skrevet.

Kondolerer.

Kondolerer

jeg fikk en tåre i øyenkroken når jeg leste det du har skrevet, veldig sterkt av deg å makte å skrive noe sånt, det er nå du virkelig må være sterk, jeg kondolerer.

Kondolerer

Kondolerer så mye...

Det er vanskelig å være personlig her, men kondolere så mye.



Delta

Kondolerer

Ga meg en real tankevekker og et par tårer, første jeg gjorde var å ringe pappa og høre hvordan det sto til..

Kondolerer så mye

Finn styrke i alt det gode dere har opplevd og la det holde deg oppe i den tunge tiden.

Kondolerer. Ble litt våt i øynene av å lese det du skrev

Håper dette ikke blir for personlig, men åssen livsstil hadde faren din? Trening, spising, røyking osv. Grunnen til at jeg lurer er fordi jeg har hjertefeil på begge sider av familien.

faren min hadde røyket fram til hjerteinfarktet for mange år siden. etter det sluttet han. Han spilte en del fotball og jogget litt. Han var utrolig glad til å gå i fjellet og var en ivrig elgjakter. Ingen i omgangskretsen hans var så sterk som han til å bære og til å gå langt.

Selve kostholdet tok han ikke så alvorlig. Han spiste ikke så mye godteri og sånn, men var glad i god mat og ei pils. Men han prøvde å kontrollere inntaket av fett, og sukker til en viss grad.

Så man kan si at han var i god form, med tanke på at han faktisk hadde et hjerte og blodtrykk som ikke var helt topp.

Kondolerer. Tårene kom her også når jeg leste innlegget ditt, veldig bra skrevet, skulle ønske jeg selv hadde klart å skrive ned tankene mine på den måten da pappa døde for nesten 7år siden. Det er vanskelig og tøfft å takle et slik tap, som lyn fra klar himmel mister man plutselig faren sin, en viktig støttespiller man forventer skal være der i mange år fremover. Akkurat som deg trøstet jeg meg med at det sannsynligvis gikk fort, han hadde forhåpentligvis ikke smerter.

Mitt råd er å støtte deg til venner og familie fremover. Ingen kan fortelle deg hvordan du skal takle dette, bare du vet hvordan det er riktig for deg å sørge og komme deg gjennom dette, men venner og familie skal være der for å støtte deg. Og mest sannsynlig forsvinner den værste smerten etterhvert. Savnet vil alltid være der, men etter en tid vil man kunne snakke om det uten at det gjør så intenst vondt, etterhvert klarer man å snakke om alle de gode minnene, snakke om tapet uten å knekke sammen i gråt hver gang.

Ta vare på deg selv fremover

"Du kan ikke hindre sorgens fugler i å fly over ditt hode, men du kan hindre dem i å bygge rede i ditt hår". (kinesisk ordspråk)

.