Hei!
Kjæresten min og jeg har en hvit katt. Den holder som regel til hos henne (da vi ikke bor sammen enda), som er i en leilighet med et par andre mennesker.
I denne leiligheten bor det også en sort katt.
Et par ting jeg har lagt merke til er folks forkjærlighet for den hvite katten. Den er tross alt leken, omgjengelig, søt, myk, morsom, interessert og kjærlig.
Den sorte fikk for en stund tilbake kallenavnet Satan. Dette til tross for at det er en hunkatt.
Satan sitter som regel bak en gardin og skuer. Hvis vi nærmer oss begynner hun å hvese, noen ganger bare knurrer hun. Det er dagligdags å høre en subtil brumming fra under kjøkkenbordet eller bak sofaen.
Her forleden var jeg på kjøkkenet for å hente den hvite katten for natten. Jeg tok den på armen og skulle gå ut av kjøkkenet, og la da merke til at den sorte katten satt oppå kjøleskapet. I det vi gikk forbi gikk den nærmest til angrep! Den hylte av sinne og var rett ved å hoppe på oss for å flerre huden av ansiktet til både meg og den hvite katten. Vi slapp heldigvis med advarselen!
Neste morgen våknet jeg av at den hvite katten hadde kommet oppi sengen og lå og koste med hånden min mens hun malte av hele sin kropp.
Resonnementet mitt etter alle disse forskjellige opplevelsene mine med disse to kattene, er at jeg definitivt liker den hvite katten best.
Betyr dette at jeg utøver grusom kattsisme (ref. samfunnet)?
Og i så fall, burde jeg skamme meg? :S





LinkBack URL
About LinkBacks
Svar med sitat



