Tråd: To ting som bremser ned din fremgang i livet

Har lyst til å fortelle en liten historie for å sette bilde på noe jeg mener er et viktig emne i alle menneskers liv. Her er den:

Det var en gang en ung mann som var jakt etter drømmen sin. Mannens drøm var å nå toppen på et stort fjell som lå like i nærheten av der han bodde.
Og en dag satte mannen i gang, han skulle nå toppen av fjellet. Han startet med et høyt tempo, det var nesten så han løp oppover bakkene.
Men, som fjell vanligvis er, så ble også dette fjellet bare brattere og brattere, vanskeligere og vanskeligere.
Mannen måtte sette ned tempoet litt, nå bare gikk han i et rolig tempo. Snart ble det såpass at mannen ikke klarte å gå lenger heller, han måtte krabbe for å komme seg videre.
Mannen var tydeligvis dedikert, men til slutt klarte han ikke lenger å krabbe engang, han nærmest kollapset på bakken og måtte ta en pause.

Mens mannen hadde pause kom det en kar vandrende. Det var en liten mann, han minnet litt om en slags nisse der han gikk og nynnet på muntre sanger.
Nissemannen så den unge mannen sitte og hvile, og spurte han hva han drev med.
Den unge mannen svarte at han var på vei til toppen av fjellet.
"Nei det er du vel ikke," svarte nissemannen, "du sitter jo her?"

"Jo, jeg måtte ha en hvilepause skjønner du vel, klatre i fjell er tungt arbeid." Svarte den unge mannen.
Da spurte nissemannen, "hvis du har lyst til å klatre til toppen av fjellet, hvorfor går du rundt med den 30 kilos sekken med gjødsel på ryggen?"
Mannen ble litt sjokkert, "det er vel ingen sekk med gjødsel på ryggen min" svarte han. Men, sant nok, når han kjente etter så fant han faktisk en tung sekk med gjødsel på sin egen rygg.
"Jeg visste ikke at den var der" sa mannen overasket.
Nissemannen spurte om han ville ha den der, "nei selvfølgelig ikke" svarte mannen.
"Men så få den av deg og kast den ned fjellsiden da vel!" sa nissemannen.

Den unge mannen kastet den tunge sekken av gårde og med ett følte han seg mye lettere og sterkere igjen, han satte av gårde oppover fjellsiden på samme måte som han hadde gjort tideligere, mens han vinket farvel til nissemannen.


Og fjellet ble brattere og brattere, mannen pustet tungt der han klatret oppover.
Snart var den unge mannen like gåen som tideligere, og tross hans iherdige innsats klarte han til slutt ikke mer og kollapset på bakken, igjen.

Og like etter kom den lille nissemannen vandrende, fortsatt nynnende på sine muntre sanger.
"Hva gjør du?" spurte han.

Mannen forklarte at han fortsatt var på vei til toppen av fjellet, men at han bare måtte ha en hvilepause.
Nissemannen spurte så om hvorfor i all verden den unge mannen hadde et 30 kilos gresskar balanserende på hodet sitt, når han var på vei til toppen av et fjell.
"Det er det dummeste jeg har hørt" svarte den unge mannen, "jeg har da ikke noe gresskar på hodet!"
Men til hans store overraskelse (og flause) fant han jammen et stort gresskar på sitt eget hode.
Han begynte å undersøke det. Han lurte på hvor lenge det hadde vært der. Ble han født med det mon tro?

Nissemannen spurte "vil du ha gresskaret der?"
"Selvfølgelig ikke" svarte mannen og kastet det svære gresskaret ned fjellsiden.
Mannen følte seg lettere enn han noen gang hadde gjort, og det tok ikke lange tiden før han nådde toppen av fjellet
Uten disse byrdene, klarte mannen å nå sitt mål.



Moralen i historien er: Hvor mange sekker med anger over fortid og gresskar med frykt for fremtid har du med deg på din ferd til toppen av ditt fjell?

I hvilken forstand tror du disse to tingene ødelegger for oss?

tror det ligger noe i dette. det finnes nok enkelte ting hos de fleste som på en måte demotiverer deg til å fortsette.

hiv av deg sekkene med gjødsel og gresskaret på hodet og fortsett din ferd mot toppen

Ja, moralen i historien er å kaste bort alle "sekkene med gjødsel og gresskar" på hodet, for vi bærer de med oss, uten å trenge det. Men, hvem gjør det, egentlig,bevisst? Ingen. Her er nissen symbolet på vennen, familien eller den proffesjonelle terapeuten som hjelper mannen med å legge sekken fra seg, og lettere klarer å klatre. Grei historie, med OK metaforer, men det å legge sekkene fra seg er så forferdelig vanskelig, i alle fall ofte. Sekkene, slik de kommer i virkeligheten innebærer kompleksitet en gjødselsekk ikke har.

Men, dersom vi sier at moralen er: Dersom ting føles tungt, søk hjelp (ikke nødvendigvis proffesjonell), se om det letter. Jeg liker bedre uttrykket "å rydde" når man strir med å komme seg videre, eller plages. Så, få hjelp til "å rydde bort sekkene med gjødsel", slik at turen til fjellet går uten tankebry om sekker med gjødsel som ligger og burde vært gjort noe med.

Det er klart at i en sånn historie så er ting satt på spissen og gjort meget tydelig og enkelt, slik at alle skal forstå det.
Det er selvfølgelig klart at et menneskes historie og bakgrunn er mye mer komplisert enn som så.
Men når det er sagt, så er det en enkel regel som, hvis man prøver å leve etter mer og mer, som i bunn og grunn er det du trenger for å kvitte deg med sekken og gresskaret.

Regelen følger: Lev livet som om dagen i dag var den første og den siste dagen i livet ditt.

Første dagen i livet ditt:
Hvis i dag var den første dagen i livet mitt, ville jeg vært uten anger eller ha noen form for negativ innstilling til de ting jeg skulle bruke dagen min på.
Eks: Si du har begynt på ny jobb. I starten er du entusiastisk og energisk, du har lyst til å vise sjefen og de andre hvor flink du er.
Du dukker kanskje opp tideligere enn det som kreves og du viser hele verden at du er en god arbeider. Du vil ikke gi dårlig inntrykk i starten.
Så går det et par måneder eller år og du har kanskje mistet litt av entusiasmen du en gang hadde. Kanskje du føler at sjefen din ikke liker deg, kanskje han har roset kollegaer av deg for jobb du har gjort? Kanskje han har forfremmet ansatte som begynte i jobben etter deg selv om du har gitt 100% og levert.
Nå gidder du ikke lenger å dukke opp tidlig, du kommer kanskje heller litt for sent og tar gjerne noen ekstra sykedager selv om du ikke er syk.

Ideen er, hadde dette vært den første dagen i livet ditt så hadde du ikke gjort det, du hadde vist den gode entusiasmen som om det var første dagen din på en ny jobb.
Noen som har tatt cluet her enda?

Du får det du gir, du høster det du sår, what goes around comes around.
Du skal gi mye, fordi da får du mye tilbake. Det er en universiell regel. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det noe dypere, det må erfares for at du skal se verdien i det.

Mine tips:
Lat som om det er første dagen du er sammen med kjæresten din, lat som det er første dagen din på jobben, lat som om barnet ditt nettopp har kommet til verden.
Lev livet som om dette var den første dagen, gi mye av deg selv og se selv hva du får igjen.


Siste dagen i livet ditt:
Hadde du hatt 24 timer igjen å leve, hva hadde du brukt de timene på?
Hadde du utsatt viktige ting som å være sammen med familie?
Hadde du ventet med å si til en spesiell person for deg, noe du har hatt lyst til å si lenge, men kanskje ikke har turt?
Hadde du giddet å starte en krangel med kjæresten din, over en bagatell, hvis du visste at hun bare hadde et døgn igjen?

Nei, jeg tror ikke det. Ikke hvis du virkelig visste at det bare var 24 timer igjen.

For alt du vet, så lever du ikke i morgen. Det er en trafikkulykke i verden hvert eneste sekund, tror du mange av de som dør i trafikken hadde det planlagt?

Cluet er å få seg en "Gjør det NÅ" innstilling til alt i livet.
Si at barnet ditt har blitt diagnosert med f.eks. blodkreft.
Ville du virkelig satt deg ned og sett på hotel cæsar hvis barnet ditt spurte om dere vær så snill kunne dratt og kjøpt en is? Nei, du ville hatt en annen innstilling til barnet ditt, du ville verdsatt det fordi du visste hvor verdifullt det var for deg og fordi du visste at du ikke hadde den verdien for alltid.
Med andre ord, du hadde gitt ditt eget liv glede og mening, og det er det som er hele poenget.

Vi lever i en verden hvor alt er forsikret, og det gir oss følelsen av at vi kommer til å leve evig.
Det er rart med det, det er først når man forstår at man skal dø, at man virkelig begynner å leve.
De mest fikantede tolker sikkert dette som: Du kan ikke ha gleder i livet før du går rundt og tenker på døden.
Det er selvfølgelig ikke det det handler om, det handler om å verdsette det du har. Og det er først når du VET at du kan eller skal miste det, at du VIRKELIG setter pris på det.
Det blir det samme som: Du vet ikke hva du har før du har mistet det, bare på forskudd.

Personlig så har det ikke gått opp for meg enda at jeg eller de jeg er glad i skal dø engang.
Da hadde jeg nok ikke spilt så mye pc eller tv spill.
Men jeg jobber med det.

Mine tips:
Sett opp en liste på ti ting du ville gjort dersom du bare hadde et døgn igjen å leve. Skriv ned ting du ville hatt lyst til selv om det ville tatt lenger enn 24 timer å gjøre det.
Gjør alle tingene på listen. Ta en ting av gangen.

Har du skrevet noe stort som "redde de sultne barna i afrika", sett deg ned med telefonkatalogen og finn en organisasjon som hjelper barn i afrika. Ring dem og si at du vil hjelpe til. Du kan ikke gjøre alt på en dag, men du kan ta ett steg for å komme nærmere fjelltoppen.
Ikke vent til en dag hvor du har bedre råd, en dag det er mer behagelig, gjør det NÅ!
Man vil alltid kunne se for seg at en annen dag er bedre enn den i dag, men det er ikke sant.
Skal du gjøre det, gjør det nå.

Se på morgendagen som en gave, kanskje får du den, kanskje får du den ikke. Hvis du får den så kan du bruke den også til å gjøre ting som betyr noe for deg.



Det mener i hvert fall jeg at er en start på et mer verdifullt liv.

Liten digresjon fra topic. Men det handler om dødens uavendelige ankomst. I natt skal jeg sitte "terminalvakt". På et sykehus/sykehjem betyr det å sitte vakt hos en pasient som er "terminal" (ligger for døden). Oppgaven min er å være der, gi trygghet (redusere angst), se etter symptomer på semerte, slik at pasienten får adekvat palliativ behandling (smertelindring) og se etter de siste dødssymptomer, slik at pårørende kan bli kontaktet og får være hos pasienten de siste timene eller minuttene.

Jeg har gjennom jobben de siste 4 dagene fått et konkret forhold til døden, lest klinisk sykepleie, om å takle og arbeide med døende pasienter. Det er sterkt, men også berikende, tankevekkende og faktisk beroligende (på meg, folk reagerer veldig forskjellig på slike ting), jeg har fått en viss fred med min egen dødsangst, som finnes i alle, på et ubevisst plan. Vi vet allle bevisst vi skal dø, men ubevisst benekter vi det, kanskje inntil vi får et konkret forhold til det. Jeg føler tankene rundt området har endret seg dramatisk de siste 4 dagene.

For 4 dager siden virket det å donere bort kroppsorganer ved eventuell tidlig død ekstremt skummel, og det satte i gang dødsangsten, man innser da at man faktisk kommer til å dø, en dag. Nå virker ikke det så skremmende lengre.

Har noen av dere tenkt på slike ting? Organdonor for eksempel? Eller ting rettet mot døden.

Vil bare si at jeg synes denne burde blitt klistret slik at den alltid lå øverst eller komme til hall of fame, mye bra her som får en til å tenke litt gjennom ting. carpe diem

Opprinnelig skrevet av Sindre

Liten digresjon fra topic. Men det handler om dødens uavendelige ankomst. I natt skal jeg sitte "terminalvakt". På et sykehus/sykehjem betyr det å sitte vakt hos en pasient som er "terminal" (ligger for døden). Oppgaven min er å være der, gi trygghet (redusere angst), se etter symptomer på semerte, slik at pasienten får adekvat palliativ behandling (smertelindring) og se etter de siste dødssymptomer, slik at pårørende kan bli kontaktet og får være hos pasienten de siste timene eller minuttene.

Jeg har gjennom jobben de siste 4 dagene fått et konkret forhold til døden, lest klinisk sykepleie, om å takle og arbeide med døende pasienter. Det er sterkt, men også berikende, tankevekkende og faktisk beroligende (på meg, folk reagerer veldig forskjellig på slike ting), jeg har fått en viss fred med min egen dødsangst, som finnes i alle, på et ubevisst plan. Vi vet allle bevisst vi skal dø, men ubevisst benekter vi det, kanskje inntil vi får et konkret forhold til det. Jeg føler tankene rundt området har endret seg dramatisk de siste 4 dagene.

For 4 dager siden virket det å donere bort kroppsorganer ved eventuell tidlig død ekstremt skummel, og det satte i gang dødsangsten, man innser da at man faktisk kommer til å dø, en dag. Nå virker ikke det så skremmende lengre.

Har noen av dere tenkt på slike ting? Organdonor for eksempel? Eller ting rettet mot døden.

Har faktisk tenkt på dette. Kortet for organdonasjon ligger i lommeboken og mine nærmeste pårørende vet om at dette er en ting jeg vil - kan mine organer redde livet til en annen person når mitt lenger ikke er til å redde - selvfølgelig vil jeg gjøre det. Dette er lite utbredt i Norge føler jeg og folk vil som regel ikke tenke på det - det er skummelt - men organdonasjon er en viktig greie - håper flere velger å gjøre det samme - du kan redde et/flere liv.

Og ang historien til Ax så er den satt på spissen og forenklet, men en grei måte å få oss til å tenke litt mere på vår egen situasjon og om vi "flyr" rundt med unødvendig mye psykisk bagasje. Noe å tenke på!!!

Organdonasjon er viktig ja, men vi forstår ikke hvor viktig det er før vi ligger der og trenger et organ selv... Ironisk nok.

hvor får en organ donasjons kort? er vel beste måten å gardere seg mot hjerneskader på!

Opprinnelig skrevet av Hollywood

Har faktisk tenkt på dette. Kortet for organdonasjon ligger i lommeboken og mine nærmeste pårørende vet om at dette er en ting jeg vil - kan mine organer redde livet til en annen person når mitt lenger ikke er til å redde - selvfølgelig vil jeg gjøre det. Dette er lite utbredt i Norge føler jeg og folk vil som regel ikke tenke på det - det er skummelt - men organdonasjon er en viktig greie - håper flere velger å gjøre det samme - du kan redde et/flere liv.

Og ang historien til Ax så er den satt på spissen og forenklet, men en grei måte å få oss til å tenke litt mere på vår egen situasjon og om vi "flyr" rundt med unødvendig mye psykisk bagasje. Noe å tenke på!!!

Jeg er helt i tråd med Hollywoods syn. Hvis min død kan gi en annen sjanse til liv vil jeg gjøre det. En annen sak er om organene mine er noe tess.....

Opprinnelig skrevet av schakver

Jeg er helt i tråd med Hollywoods syn. Hvis min død kan gi en annen sjanse til liv vil jeg gjøre det. En annen sak er om organene mine er noe tess.....

Dine organer er sansynligvis mer ivaretatt og pleiet en gjennomsnittet
Hadde ikke vært betenkt hvis jeg for eksempel skulle fått leveren din...

Karma til AxMataz for en tråd til ettertanke!!
"Lev i nuet - man vet aldri hva morgendagen bringer"


PERSPEKTIV
Har selv opplevd en nær venn som har ventet cirka 1,5 år på nytt organ (nyre).
En en ulidelig lang tid med blant annet tunge depresjoner og selvmordstanker.
En "red-line" mobil var nærmest hjertet og luften han pustet.

Det var en 1 juledag for noen år tilbake den etterlengtede oppringningen kom.
Jeg hørte en svak og ugjennkjennelig lyd fra oven og løp til.
Telefonen var forlagt på hemsen (2. etasje) og det var flaks den ble hørt.

Det er sterke følelser som er i sving; først har man en tungt depressiv, suicidal mann som bryter totalt sammen i lykkegråt for så å forvandles til en hyperaktiv distré unghingst.

"Takket være" (ironi) en stygg motosykkelulykke hvor en 24 år gammel mannlig danske ble reddningen. Et paradoks.
Min venn fekk noen ekstra år - men nå er "unghingsten" død.


HANDBREKKET
For noen år siden og til vår store overraskelse/fortvilelse begynte magen å vokse...
Herregud! Vi hadde fra før to mindreårige gutter og nå var nestemann på vei.
Jaja, vi kikket på de to gullongane og var enige: (selv)gjort er (vel)gjort!
Magen ble større, og 14 dager over tiden kom en splitter ny stor gutt til verden.
Alt var perfekt bortsett fra en liten surklelyd (fostervann trodde de...)

Vi var innstillt på 2-3 dager - rett hjem - for å fortsette turbolivet
som primært bestod av jobb/karriere, jobb/karriere, hus/hage, familie, barn...
Men en splitter ny verden åpnet seg for oss!

Barneintensiven på både SUS og Riksen er det man ikke unner noen i hele verden. Et paradoks.
Her balanserer livet til de grader på knivseggen. Himmel og helvete går om hverandre og kommer ofte samtidig.
De som ikke blir preget av en periode på Barneintensiven er noen kalde og ufølsomme jæveler.

Innlegg fra tråden "Morgendagen" til ettertanke:
Morgendagen
Morgendagen

Mye taes som en selvfølge og ting får ofte et forvrengt og unaturlig perspektiv om hva som virkelig betyr noe i livet.

"Samvittighetsting" man vil gjøre blir ofte forskjøvet frem i tid.
Det er litt seint når f.eks. poden har komt til rappe-barber-saker stadiet.
En fantastisk epoke av barna er forbi og ting blir ugjennomførbart.
Spør deg da hvor mange ganger det ble fisketur, telt-tur, ferier o.l.
Hvor mange ganger fekk krapyla bestemme hva vi vi skulle gjøre,
uten at vi sa neeeei, vi gjør heller.... fordi....

Ikke utsett ting du ønsker å gjøre :banana: man vet aldri hva morgen dagen bringer!

Som fjortis var min første helt Fantomet.
For cirka tre år siden fekk jeg en ny tapper helt som jeg aldri skal bytte.

Sjeldent at folk er så personlige her på forumet på denne måten. All respekt for at noen våger.
Jeg skjønte ikke helt . Er det sønnen din som er din nye helt ?

Uten tvil - ja!

Opprinnelig skrevet av Choppe

Uten tvil - ja!

Etter hva jeg har hørt han har vært gjennom så fortjener han heltestatus, alt det faenskapet i en så ung alder!

Krysser fingrene mine og ber om at sønnen din skal komme hel gjennom dette!

karma all the way her
vil ikke ødelegge denne tråden med mye tull fra min side, men kan jo nevne at ordtake "du vet ikke hva du har før du mister det" har slått meg hardt 2 ganger siste 2 mndene. først ble jeg dumpa og ble totalt knust og så fikk faren min et halveis anfall og gikk i bakken pga en hissig blærekatar og for mye jobbing og stress.

skummelt og samtidig latterlig hvor ignorant jeg til tider kan være når jeg blir så knust og skremt når det skjer noe.

Hei Choppe
Hvordan går det med sønnen din? Er selv mamma til en alvorlig syk gutt og kjente meg så utrolig godt igjen i hva du skriver....det er helvete på jord å måtte se sitt barn lide...ingen ord kan beskrive hvor vondt det gjør inni en mamma eller pappas hjerte.....det brister og hyler og vil bare bryte sammen,men samtidg så må det allikevel være sterkt og stå på.Det er utrolig vondt og jeg er så ufattelig glad for at jeg faktisk har hatt en autopilot som har koblet inn og stått frem som sterk og modig,men innerst inne har jeg vært livredd!!Også min sønn er min helt...for ingenting kan stoppe han i fra å leve livet sitt...han er en stor livsnyter og nyter de dagene som er gode og hviler de dagene han er dårlig.Han smiler og er glad og tar livet med et slikt smil at vi ikke kan legge oss ned....hva fremtiden bringer aner vi ingenting om men at dagen i dag har vært en fantastisk flott dag for oss alle er vi utroooolig glad for , så får morgendagen bringe det den har å by på i morgen og vi får håpe på det beste.Man lærer en ting og det er å ikke ta noe for gitt når man har alvorlig syke barn.....

Tone

Nå har jeg ikke lest gjennom hele posten, så noe av det jeg sier kan selvsagt være sagt fra før. Jeg vil likevel dele noen av mine erfaringer til livet. Selv om jeg er yngre enn mange av dere, føler jeg at livserfaring handler vel så mye om hva man faktisk registrerer, som hva man opplever. Her finnes det mange ordtak og uttrykk som skal gi betydning, men de ender stort sett opp i å forvirre folk.

Den største bremseklossen er oss selv. Det tror jeg de fleste er enig i. Likevel er det veldig lett å skylde på andre. Man skylder på en vanskelig oppvekst, og et dårlig miljø. Og selv om vi streber etter å få oss selv til å tro på dette, så er det vi som sitter igjen med skyldfølelsen. Vi sitter igjen med mye sinne, irritasjon, og har vel alle mange ganger sagt at vi kommer aldri til å tilgi.

Jeg mener at det er så enkelt at vi kan ikke bevege oss framover, når en del av oss er låst fast i fortiden. Og kan vi da ikke bevege oss framover, er det umulig å oppholde seg i nåtiden. Skal vi komme oss videre, kan vi ikke la negative påvirkninger som bremser vår utvikling ta for stor del av oss. Ut fra dette mener jeg at den største egenskapen til et menneske er å tilgi. Både seg selv, og andre. Denne prosessen er dessverre krevende i en ufølsom, overfladisk og kald verden. Og stort sett ender man opp med å misbruke ordet. Hvem har vel ikke sagt at ”Neida, det går helt greit. Jeg tilgir deg” i fylla?

Vi kan ikke gjøre oss ferdig med en hendelse, situasjon eller en person før vi lærer oss å tilgi. Vi må bli ferdig med nåtiden. Du klarer ikke se klart når smerten dominerer. Manglende evne til å tilgi vil dermed føre til at du dypfryser din egen evne til å være lykkelig. Livet går selvsagt videre. Du ignorerer og fortrenger, og lærer å leve med avkroken uten å se at den begrenser deg. Dessverre er det også slik at du vil holde gleden og friheten inne sammen med skyldfølelsen. Du vil bare se andre mennesker som årsaken. Vi går ikke inn i oss selv, og ser hvordan vi klamrer oss til sårene. Tilgivelse krever at vi gir slipp på fortiden. Når du sårer noen, er det fordi du har det vondt. Det er smerte, dypt i ditt indre.

Uten at jeg skal generalisere for mye så handler dette om manglende innsikt. Vi frykter forandringene. Jeg er intet unntak. Jeg setter sjeldent pris på meg selv slik jeg er. Forandres derimot tilværelsen vil jeg føle at jeg i enda større og sterkere grad misliker den.

Et personlig men noe ufølsomt eksempel;
Jeg var for et par måneder siden i knallgod form på 86kg. Jeg tenkte egentlig ikke spesielt over hvor bra jeg så ut, og fikk dermed ikke den gleden og lykken jeg ønsket i forkant av dietten. Likevel skjedde det mange positive ting i livet mitt i den perioden, som jeg ikke registrerte, ei heller satte nok pris på til å kunne glede meg selv.

Etter hvert kommer da altså forandringene. Jeg går litt ned i vekt, jeg legger på meg litt fett, flere andre ting i livet mitt som egentlig var kjempebra (som jeg ikke fikk satt pris på), forandrer seg til noe negativt. Først da tenker jeg over det, og bruker meg selv til å bryte meg ned. Jeg ser bare det fortapte, og fortvilelsen i det å ikke kunne nyte en god periode av livet mitt.

Vi er alle bygd opp av begrensninger. Vi prøver etter beste evne å beskytte oss selv for det ukjente, det som er annerledes, og det som eventuelt kan skade oss. Vi lever alle sammen med en eller annen form for mur rundt oss. Jeg mener at man må lære seg til å se forbi dette. Det er viktig å kunne se forbi seg selv, og grensene vi lager oss. De som skiller oss fra intimitet, grenser som er bygd opp på grunn av et enda større behov for trygghet – men som dessverre ofte ender opp i åpne sår. Fortiden har gidd deg en identitet. En måte å rettferdiggjøre denne frykten for å elske og gi.

Det er ikke lett å gi avskjed på denne frykten. Denne tryggheten. Å gi slipp på disse kjente og trygge følelsene er som en avskjed, som å dø fra en velkjent del av deg. Men som du også ser; Klamrer man seg til disse delene av seg selv, vil man også skape mye lidelse. Fortidens lidelse begrenser din evne til å både tillit, og elske, nettopp fordi du ikke evner å tilgi. Det at du for eksempel ikke tilgir noen som har gjort deg vondt, vil begrense din evne til å elske, for eksempel din kjæreste. Man kan benekte dette for seg selv, for andre, men man vet med seg selv, hva som er tilfelle.

Har man et åpent sinn og et åpent hjerte, kan man med innsikt finne fram til et sted hvor du kan se hva dine hindringer for å tilgi er. Å tilgi betyr ikke dermed det samme som å glemme. Tilgivelsen fornekter ikke lidelsen, den aksepterer grusomheten. Glemsel helbreder ikke, den parkerer følelsene i en fjern avkrok slik at de en vakker dag kan skape mer lidelse. Tilgivelse kjenner og føler smerten, men ønsket om at den skal ta slutt er sterkere. Å ikke tilgi er som en tung ryggsekk som hemmer utviklingen (som i eksemplet til axmataz). Tilgivelse er den største gaven du kan gi deg selv.

På samme måte; Hver gang man dømmer noen, begrenser man sin evne til forståelse. Man ser bare detaljene, og ikke det store bildet. Vi dømmer derfor folk som ser annerledes ut, og som oppfører seg annerledes. I mange situasjoner hvor man har muligheten til å se inn i en konflikt vil man dømme – uten grunnlag. Man gjør det stadig vekk, men uten den forståelse og innsikt i sin egen person vil man bare fortsette med dette. Det er vel kanskje de som over en lengre periode føler seg urettferdig behandlet og forhåndsdømt som er mest bevisst på dette.

Jeg har ikke tall på antall ganger jeg i frustrasjon har kokt over, fordi folk dømmer meg uten å vite noe om min konflikt, eller hva sakens kjerne inneholder. Av og til vet de bare saken fra den ene siden, eller så er den lagt fram på en urettferdig måte. Jeg har etter hvert prøvd å utviklet tilgivelse for disse menneskene. Jeg prøver å tilgi de, den uvitenheten de dømmer meg ut fra. Da kan jeg på en mer troverdig måte ovenfor meg selv, fortelle at de dømmer meg ikke ut fra hva konflikten handler om, men fra de vet.

Uansett (nok om den digresjonen) – skal man la noen komme dypt inn til seg selv, er det essensielt at man erkjenner og aksepterer seg selv, på en ærlig og modig måte.

my 2c

- Hardway

Bump.
Synes dette var en annerledes og god tråd. Den vekker også minner om ham som ikke er her lenger.

Tenkte mer på det med organdonasjon. Jeg har nå en gammel kamerat som jeg gikk på danseskole med som barn som ligger for døden med blodkreft.De finner ingen beinmargsdonor som passer og som er det eneste som kan redde livet hans. Faren hans ,selv kreftsyk er den eneste matchen.

Jeg vil melde meg som benmargsdonor hvis det kan bidra til å redde liv.Man behøver ikke å dø selv for å gi andre sjansen til et liv. Man står bare oppført på en liste.Har du tenkt på dette også?

skjønner moralen men frykt og anger er vel på mange måter instinkter man ikke alltid kan styre selv..

dritbra tråd, dritbra innlegger.. jeg ble helt paff her nå.. kjenner meg selv igjen av mye som er skrevet å det gir nesten en kamel å svelge :P

Opprinnelig skrevet av AxMataz

Det er klart at i en sånn historie så er ting satt på spissen og gjort meget tydelig og enkelt, slik at alle skal forstå det.
Det er selvfølgelig klart at et menneskes historie og bakgrunn er mye mer komplisert enn som så.
Men når det er sagt, så er det en enkel regel som, hvis man prøver å leve etter mer og mer, som i bunn og grunn er det du trenger for å kvitte deg med sekken og gresskaret.

Regelen følger: Lev livet som om dagen i dag var den første og den siste dagen i livet ditt.

Første dagen i livet ditt:
Hvis i dag var den første dagen i livet mitt, ville jeg vært uten anger eller ha noen form for negativ innstilling til de ting jeg skulle bruke dagen min på.
Eks: Si du har begynt på ny jobb. I starten er du entusiastisk og energisk, du har lyst til å vise sjefen og de andre hvor flink du er.
Du dukker kanskje opp tideligere enn det som kreves og du viser hele verden at du er en god arbeider. Du vil ikke gi dårlig in ntrykk i starten.
Så går det et par måneder eller år og du har kanskje mistet litt av entusiasmen du en gang hadde. Kanskje du føler at sjefen din ikke liker deg, kanskje han har roset kollegaer av deg for jobb du har gjort? Kanskje han har forfremmet ansatte som begynte i jobben etter deg selv om du har gitt 100% og levert.
Nå gidder du ikke lenger å dukke opp tidlig, du kommer kanskje heller litt for sent og tar gjerne noen ekstra sykedager selv om du ikke er syk.

Ideen er, hadde dette vært den første dagen i livet ditt så hadde du ikke gjort det, du hadde vist den gode entusiasmen som om det var første dagen din på en ny jobb.
Noen som har tatt cluet her enda?

Du får det du gir, du høster det du sår, what goes around comes around.
Du skal gi mye, fordi da får du mye tilbake. Det er en universiell regel. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det noe dypere, det må erfares for at du skal se verdien i det.

Mine tips:
Lat som om det er første dagen du er sammen med kjæresten din, lat som det er første dagen din på jobben, lat som om barnet ditt nettopp har kommet til verden.
Lev livet som om dette var den første dagen, gi mye av deg selv og se selv hva du får igjen.


Siste dagen i livet ditt:
Hadde du hatt 24 timer igjen å leve, hva hadde du brukt de timene på?
Hadde du utsatt viktige ting som å være sammen med familie?
Hadde du ventet med å si til en spesiell person for deg, noe du har hatt lyst til å si lenge, men kanskje ikke har turt?
Hadde du giddet å starte en krangel med kjæresten din, over en bagatell, hvis du visste at hun bare hadde et døgn igjen?

Nei, jeg tror ikke det. Ikke hvis du virkelig visste at det bare var 24 timer igjen.

For alt du vet, så lever du ikke i morgen. Det er en trafikkulykke i verden hvert eneste sekund, tror du mange av de som dør i trafikken hadde det planlagt?

Cluet er å få seg en "Gjør det NÅ" innstilling til alt i livet.
Si at barnet ditt har blitt diagnosert med f.eks. blodkreft.
Ville du virkelig satt deg ned og sett på hotel cæsar hvis barnet ditt spurte om dere vær så snill kunne dratt og kjøpt en is? Nei, du ville hatt en annen innstilling til barnet ditt, du ville verdsatt det fordi du visste hvor verdifullt det var for deg og fordi du visste at du ikke hadde den verdien for alltid.
Med andre ord, du hadde gitt ditt eget liv glede og mening, og det er det som er hele poenget.

Vi lever i en verden hvor alt er forsikret, og det gir oss følelsen av at vi kommer til å leve evig.
Det er rart med det, det er først når man forstår at man skal dø, at man virkelig begynner å leve.
De mest fikantede tolker sikkert dette som: Du kan ikke ha gleder i livet før du går rundt og tenker på døden.
Det er selvfølgelig ikke det det handler om, det handler om å verdsette det du har. Og det er først når du VET at du kan eller skal miste det, at du VIRKELIG setter pris på det.
Det blir det samme som: Du vet ikke hva du har før du har mistet det, bare på forskudd.

Personlig så har det ikke gått opp for meg enda at jeg eller de jeg er glad i skal dø engang.
Da hadde jeg nok ikke spilt så mye pc eller tv spill.
Men jeg jobber med det.

Mine tips:
Sett opp en liste på ti ting du ville gjort dersom du bare hadde et døgn igjen å leve. Skriv ned ting du ville hatt lyst til selv om det ville tatt lenger enn 24 timer å gjøre det.
Gjør alle tingene på listen. Ta en ting av gangen.

Har du skrevet noe stort som "redde de sultne barna i afrika", sett deg ned med telefonkatalogen og finn en organisasjon som hjelper barn i afrika. Ring dem og si at du vil hjelpe til. Du kan ikke gjøre alt på en dag, men du kan ta ett steg for å komme nærmere fjelltoppen.
Ikke vent til en dag hvor du har bedre råd, en dag det er mer behagelig, gjør det NÅ!
Man vil alltid kunne se for seg at en annen dag er bedre enn den i dag, men det er ikke sant.
Skal du gjøre det, gjør det nå.

Se på morgendagen som en gave, kanskje får du den, kanskje får du den ikke. Hvis du får den så kan du bruke den også til å gjøre ting som betyr noe for deg.



Det mener i hvert fall jeg at er en start på et mer verdifullt liv.

(Sett opp en liste på ti ting du ville gjort dersom du bare hadde et døgn igjen å leve. Skriv ned ting du ville hatt lyst til selv om det ville tatt lenger enn 24 timer å gjøre det.
Gjør alle tingene på listen. Ta en ting av gangen.)

hmm, det siste jeg ville gjort hvis det var bare jeg som skulle dø og ikke hele verden er jo selfølgelig å ta med meg mange i døden, folk som jeg missliker osv. tror eg dropper denne listen

BTW bra tråd

Mange meget bra poenger i historien..ser moralen
Vil trekke frem Rbk`s ordtak..Stolt fortid, stor fremtid

Jeg er mye mer redd for livet enn for døden, døden virker som en lettelse, om det skjer med meg. Om det skjer med andre virker det forferdelig trist.

Opprinnelig skrevet av Dave Tate

skjønner moralen men frykt og anger er vel på mange måter instinkter man ikke alltid kan styre selv..

Du sier noe!